Fra ansiktsløs skurk til synlig helt

På 1950-tallet fremstilte avisene homofile menn som romvesener som truet med å invadere Norge. En modig kvinne bidro til å endre dette.

«Voldsom økning i homoseksuelle forbrytelser» skrev Dagbladet i en tittel i 1951. Tre tiår senere beskriver VG (22.11.80) den åpent homofile Karen-Christine (Kim) Friele som «en kjempende løve for de homofiles sak».

Hvordan kunne den homofile gå fra å være en avskyelig skurk i avisene til å bli en feiret helt 30 år senere? Jeg har i den ferske boken «Individet i journalistikken» skrevet et kapittel basert på en analyse av norske avisers fremstilling av homofile i perioden 1950-88.

Det er en utbredt oppfatning at å gi offeret et ansikt motvirker fordommer. Men hva når de ansiktsløse i en stigmatisert gruppe oppfattes som skurker? Mediefortellinger har makten til å forme hvordan vi ser medlemmene av en sosial gruppering, enten det gjelder homofile, narkomane eller innvandrere.

Tause homofile

Utover 1930-tallet spredde det seg en oppfatning av at barn og ungdom kunne forføres av homoseksuelle menn til å bli homoseksuelle selv. Dette bygde på psykoanalysens oppfatning av barndomsopplevelser som avgjørende for seksuell utvikling.

På 1950-tallet fantes det ingen åpent homofile i Norge. Homofili var forbudt fram til 1972, mens det i Danmark og Sverige ble avkriminalisert i henholdsvis 1933 og 1944. I 1947 rangerte nordmenn homofili som den tredje verste av sju forbrytelser, bare overgått av voldtekt og mord.

Lesbiske eksisterte knapt i norske aviser på 1950-tallet, nesten alle artiklene handler om mannlige homofile. To av tre artikler tilhører kriminaljournalistikken. Det dreier seg ikke direkte om det sovende norske forbudet mot homofili, men er i stor grad fortellinger om voksne homofile menn som forfører, eller prøver å forføre, unge menn eller mindreårige.

Bare fem av nyhetsartiklene jeg har analysert fra 1950-tallet har homofile kilder, og kun én av dem er navngitt. Det er en dansk mann.

Angrep fra fremmede vesener

I langt de fleste av artiklene er det altså heterofile kilder som framstiller den homofile, og han blir i stor grad framstilt som en overseksualisert, ansiktsløs mann som forfører unge menn eller gutter så de selv blir homofile. Dette kan sees som en form for smitte, der den voksne mannen smitter ungdommen med sin homofili, og sykdommen er uhelbredelig. De fleste artiklene omtaler homofile i utlandet, særlig Danmark og Sverige, som for lengst hadde legalisert homofili. Det er rimelig å lese artiklene ut i fra en forståelse av at spredningen av homofili i våre naboland skyldtes at legaliseringen av homofili førte til en uhemmet «smitte». Da kan artiklene leses som en advarsel mot hvilken fare som truer fra våre naboland hvis homofili ble legalisert i Norge.

Det er absolutt mulig å se likheten med fortellinger om angrep fra fremmede vesener, der en ytre fiende truer med invasjon, for så å spre seg og ta kontrollen over et samfunn.

En homofil står fram

I 1968 publiserte flere aviser resultatene fra en spørreundersøkelse som viste at flertallet mente det ville få skadelige følger om homofile kunne vedstå seg sitt seksualliv. Samme år stod lederen for de homofiles organisasjon, Karen-Christine (Kim) Friele, fram i avisene som den første åpne homofile i Norge. Hun motvirket det stereotype bildet fra 1950-tallet av den homofile som en ansiktsløs og overseksualisert mann som forførte ungdommen til å bli homofil. Ved å stå fram ga hun inntrykk av å ikke ha noe å skjule. Kjønnet hennes kunne også motvirke de seksuelle sidene ved stereotypien. Det norske forbudet mot homofili har aldri omfattet kvinner. Dette kan forstås ut fra den tidligere oppfatningen av kvinnen som passivt seksuelt, og hvordan kunne to passive parter inngå et aktivt seksuelt forhold? Dermed kunne Friele som kvinnelig homofil vanskelig forbindes med å være overseksuell, for ikke å snakke om å «smitte» unge menn med sin legning.

Et angrep som vendes mot angriperne

På 1970-tallet frigjør avisene seg fra partiene, og konkurransen om publikum fører til mer vektlegging av personlige og private forhold. Personifiseringen av den homofile i mediene kan ha bidratt til å flytte homofili fra det private til det offentlige området, og dermed gjøre den politisk. Åpne homofile kunne ikke lenger behandles bare som umoralske privatpersoner, men heller som personer som kjempet mot undertrykkelse.

I 1972 vedtar Stortinget å avkriminalisere homofili. Året etter sendte NRK sitt første tv-program med homofile deltakere. Avkriminaliseringen førte til at flere stod fram i mediene, men det førte også til hatske angrep. I 1977 forteller VG at voksne menn har ventet på Friele, skåret henne opp med barberblad, og slått henne med knyttet neve. Friele blir fremstilt som et rent offer. I artiklene om homofile ransofre fra 1950-tallet ble det flere ganger henvist til at volden skyldtes at den homofile mannen hadde kommet med seksuelle tilnærmelser til de unge ransmennene, og han ble dermed også plassert i en skurkerolle. Friele forteller at hun nå bor på skjult adresse. Den åpne homofile må skjule seg fordi hun er homofil, ikke for majoritetens fordømmelse, men for vold fra motstandere av homofile. Fortellingen blir snudd. Motstanderne av homofile er skurkene, mens en av de homofile er offeret.

En kjempende løve

I november 1980 blir Friele i VG beskrevet som «en kjempende løve for de homofiles sak. Den utrettelige damen som flere ganger er blitt utsatt for fysisk vold fordi hun vil være seg selv».  Som den klassiske helten har hun ofret seg for saken, som nettopp er å være seg selv. Journalisten skriver «Denne kvinnen […] har tydelig maktet å bryte igjennom stenhårde fordommer mot homofili». Friele blir hedret for at homofili har blitt naturlig, mens hennes motstandere igjen blir fremstilt som fordomsfulle og undertrykkende skurker.

En undersøkelse i 1983 viste at halvparten av nordmenn godtok at homofile levde i full åpenhet. Undersøkelsen viste også at den dramatisk økte aksepten av homofile ikke skyldtes en generelt mer liberal seksualmoral.

Pressen skaper fortellinger for å beskrive samtiden, og disse fortellingene vil endre seg med både ytre samfunnsforhold og indre forhold i journalistikken. Dette fører også til et behov for endrede roller i fortellingene. Men endringen i roller forutsetter at etablerte stereotypier blir oppløst gjennom et møte med unike individer. Dermed kan framstillingen av individer i pressen virke avstigmatiserende.

Anders Gjesvik er høgskolelektor i journalistikk ved HiOA