Mellom troen og kjærligheten

Jorunn Voll. Foto: Forskningsrådet
Jorunn Voll. Foto: Forskningsrådet
– Jeg synes det er ubegripelig stas at noen fortsatt husker denne boka, sier Jorunn Voll. Det har gått 24 år siden at hun ga ut "Du skal ikkje elske. Lesbisk kjærleik i kristen-Norge". I den forbindelse har Siri Lindstad intervjuet henne om hvordan boken ble til.

I dag er hun kommunikasjonsdirektør i Forskningsrådet, men på 1990-tallet var Jorunn Voll et kjent tv-fjes, som journalist i Dagsrevyen. I 1992 var det hun som intervjuet daværende leder i Kristelig folkepartis ungdom, Anders Gåsland, da han til partiets forskrekkelse stod fram som homofil.

Kanskje var det derfor nettopp hun ble spurt av Samlaget om å skrive en bok om kristne lesbiske og deres kamp for en plass i Den norske kirken. Partnerskapsloven var akkurat i ferd med å trå i kraft, til forferdelse for høylydte representanter for kristen-Norge.

– I tillegg til intervjuet med Gåsland hadde jeg laget en del reportasjer om problematikken kristendom og homofili. Og så er jo Samlaget et nynorskforlag, og jeg er nynorskbruker, og på den tiden var det ikke så mange som skrev nynorsk sakprosa, sier Voll.

I skvisen

13 intervjuer ble det, med til sammen 15 lesbiske kvinner, som alle levde midt i konfliktlinjen mellom tro og kjærlighet.

Krisa var formidabel, for eg var viss på at homofile var Guds stebarn på jorda. Eg las i Bibelen om kvinner som gav seg hen til unaturlege lyster, eg visste ikkje kvar eg skulle gjera av meg, kva eg skulle gjera med livet mitt. Viss eg hadde slike tendensar og Gud ikkje hadde helbreda meg til nå, då blei eg kanskje ikkje frisk heller. Og kva då? Eg fann ingen lyspunkt, ingen veg å gå. ("Irene").

– Jeg er jo ikke homofil selv, men jeg hadde venner som levde i denne skvisen. Jeg kunne høre folk si at "kan de ikke bare komme seg ut av kirken". Men jeg skjønte at så enkelt var det ikke. Både seksualitet og tro er veldig sterke identitetsskapende krefter i et menneske, og du kan ikke bare velge bort en av dem. Så tematikken berørte meg veldig, både som journalist og medmenneske.

Eg følte meg frekk og uskikkeleg. Det var ei stor synd å motseia dei eldste, det hadde eg fått innprenta gjennom heile oppveksten. Men eg var mest sint og ein gong gret eg, det var så audmjukande å sitja slik. Eg var trengt opp i eit hjørne og følte at dei heldt på å bryta meg ned. ("Wibeke").

Tett på

Voll hadde et par kontaktpersoner selv. Det samme hadde forlaget. Siden begynte snøballen å rulle. Snart fikk Voll historier både fra frikirkemiljøene, den katolske kirken, Frelsesarmeen, og ten-sing-miljøene. Noen av kvinnene jobbet innenfor kirken på et eller annet vis. En var prest, en annen var i ferd med å bli det.

– Det var ikke så vanskelig som jeg hadde trodd å finne folk å intervjue. Det var mange som ville at denne boka skulle skrives. Det var selvfølgelig ikke alle som ønsket å bli intervjuet, men de kunne gjerne tipse meg om andre. Slik fikk jeg tegnet et slags informantkart og laget en disposisjon, som ga meg flest mulig ulike historier. Det var veldig viktig for boka, det at de jeg intervjuet, skulle ha så forskjellig bakgrunn som mulig, for å vise bredden.

Voll kommer tett på mange av dem hun snakker med. Veldig tett på.

– Kvinnene jeg intervjuet, viste meg en veldig tillit. Det er sterke historier de forteller, og de er ikke bare personlige, men også private. Fortellingene deres går langt inn i identiteten til folk, både når det gjelder det å ha en tro og en seksualitet som bryter med den allmenne normen, det å stå i den ensomheten. At de så velger å fortelle om dette, gi et fremmed menneske innblikk i livet deres, var en stor gave til meg, både som journalist og medmenneske.

Alle kvinnene ble intervjuet ansikt til ansikt, noen flere ganger.

– Mennesker viser seg best gjennom alle detaljer og småting det ellers er lett å overse. Som tv-journalist tenker jeg veldig visuelt. Jeg må selv se alt for meg for at både menneskene og situasjonene skal bli levende.

Det er veldig rart å snakka om dette, kan du tru, sjølv om det er 20 år sidan. Eg kjenner at eg blir varm om øyra. Du anar ikkje kor opptatt eg var av henne. Eg sovna med biletet av henne på netthinna og ho var min første vakne tanke om morgonen. Eg skreiv lange dikt og enda lengre brev. Vi sneik oss til å halde kvarandre i handa, når vi var på korøving, når vi var på overnattingstur i lag med dei andre elevane. Eg var lukkeleg berre eg var nær henne, i møterommet, i frukostsalen. Det var så rikt, så fantastisk for ei ung jente som aldri før hadde opplevd kjærleiken. Eg hadde møtt mitt menneske på jorda, men så skulle det bli så vanskeleg, så skrudd. ("Helene".)

Dobbeltmoral

En av de intervjuede, "Sigrid", hadde bakgrunn som offiser i Frelsesarmeen, en organisasjon der åpent homofile ikke får gjøre tjeneste. "Sigrid" fortalte imidlertid om flere tilfeller der kvinner med høyere rang enn henne gjorde seksuelle tilnærmelser.

Ho var mykje eldre enn meg og hadde vore ute i mange år. Det var alltid slik, ein røynd offiser og ein yngre assistent i kvar base. Eg gløymer ikkje andre morgonen. Eg var første oppe for å laga kaffi, som den pliktoppfyllande assistenten eg var. Så ropte ho til meg frå rommet sitt, kapteinen, om eg kunne koma inn med kaffi til henne, ho kjende seg ikkje heilt bra. Joda, det kunne eg vel, det var då ikkje noko urimeleg i det, tenkte eg, dum som eg var. Eg sette kaffikoppen på nattbordet, kapteinen takka og spurde om eg ikkje kunne setja meg på sengekanten. Eg så gjorde, nølande rett nok, og så berre dro ho meg ned til seg. Eg spratt opp, fort som eit lyn, trur eg fekk sagt noko slikt som at eg likar ikkje det du gjer mot meg. Etter det var det ein isfront mellom oss. ("Sigrid").

Voll fikk likevel ingen reaksjoner fra noen av miljøene hun skildret, heller ikke Frelsesarmeen.

– Det var for eksempel ingen journalister som plukket opp historiene og laget en sak ut av dem. Jentene jeg intervjuet, var jo stort sett anonymisert, og da er det vanskeligere for en utenforstående journalist å ettergå historiene deres. Du har verken et navn eller en by å henge det på.

Under eget navn

De fleste ønsket altså å anonymiseres, men i to av historiene møter vi kvinner som forteller under sitt eget navn.

En av dem er Grete Elisabeth Opsahl, som Skeivt arkiv intervjuet høsten 2016.

Vi levde på eit vis både ope og skjult. Signy tok meg alltid i armen når vi møttest, men det gjer jo ofte venninner. Vi la aldri skjul på at vi var svært mykje saman, men det treng jo ikke bety noko spesielt. Vårt 30 år lange samliv var på mange måtar usynleg. Faktisk snakka vi aldri om det sjølv heller. (Grete Elisabeth Opsahl.)

Siri Sunde, som senere skulle bli landets første prest som levde i partnerskap med en annen kvinne, lot seg intervjue under et annet navn. Senere har hun ved flere anledninger fortalt at det var hun som var "Sissel" i boka, senest da Skeivt arkiv intervjuet henne sommeren 2016.

Det kan jo koma til å skje at eg får ein partner. Rett nok er det ikkje min innarste draum akkurat nå, men eg trur ikkje lenger at det er uoppnåeleg, eg ser at eg kan fungera i eit forhold. Og eg må ha den døra open. Eg trur på sølibatet som livsform – for prestar og andre, homofile og heterofile – dersom det er eit positivt val. Men eg kan ikkje velja å leva i sølibat fordi eg er lesbisk. Det ville vera det same som å seia at seksualiteten min og kjærleiksevna mi er syndig. Eg kan berre ikkje stengja kjærleiken ute frå livet mitt, det ville vera heilt meiningslaust. ("Sissel".)

Annonseboikott

Og likevel: Boka fikk ikke all verdens oppmerksomhet da den kom ut.

– Den ble ingen stor salgssuksess, og fikk heller ikke de store medieoppslagene. Husk at 1993 ennå var noen år før den såkalte Siri Sunde-saken, og de virkelig store brytningene som fant sted i kirken i årene som fulgte. Men så klart: Noen presseoppslag ble det, og jeg deltok på noen debattmøter.

Det skal også sies at avisen Dagen nektet å trykke annonser for boka. "Det går en homofil bølge gjennom samfunnet, men vi vil ikke være med på å forsterke den", var redaktør Finn Jarle Sæles begrunnelse.

- I miljøet rundt Åpen kirkegruppe var boka derimot viktig, vet jeg. Den satte ord på noen opplevelser og konflikter som var svært viktige og betydningsfulle for dem det gjaldt.

Det var kanskje en bok for sin tid, tror Voll.

– I dag ville det nok ha blitt en helt annen bok. Den ville sikkert blitt mye spissere, og det hadde vært flere som hadde orket å stå fram med fullt navn. Men den måtte bli slik i den tiden den ble skrevet.

To av kapitlene har vært representert i en tekstsamling for videregående skole i norsk.

– De har med andre ord blitt tvangslest av noen tusen elever. Jeg håper at det har vært viktig lesning for noen av dem.

En bok som huskes

Fortsatt er Voll stolt av å ha skrevet boka.

– Når jeg tenker tilbake på yrkeslivet mitt og alt jeg har gjort og ikke gjort, er det to prosjekter som er viktigere enn alt annet. Det ene er NRKs Nyhetsskolen, et undervisningsopplegg for tv-journalistikk, som jeg var leder for. Det andre er denne boka. Det er kanskje lett å tro at når du har jobbet med nyhetsjournalistikk, er det de store nyhetsdagene du husker, de kjente begivenhetene. Og jeg har selvfølgelig ikke glemt dem heller. Men nyhetsjournalistikk er døgnfluer. Jeg tror ikke det er noen som husker en eneste nyhetsreportasje jeg laget fra alle de årene jeg var i NRK, og som i dag sier at den var veldig viktig, du. Men når du nå ringer meg mer enn tjue år senere og forteller at det fortsatt er noen der ute som synes at denne boka er viktig, da blir jeg rett og slett rørt. Det gir noen tanker om hva som egentlig er vesentlig i alt det man driver med.

Bibliografi: 

Voll, Jorunn. 1993. Du skal ikkje elske. Lesbisk kjærleik i kristen-Norge. Oslo: Samlaget