Adolf Wohlbrück

Den tysk-østerrikske skuespilleren Adolf Wohlbrück ble født i Wien 19. november 1896.[1] Han var sønn av en sirkusklovn fra Hamburg som hadde forelsket seg i en østerriksk jente, og stammet fra et teaterdynasti som lar seg spore langt tilbake i historien. Allerede oldefaren (født 1770) hadde jobbet som skuespiller i Riga. Fordi moren var av jødisk herkomst, ble Wohlbrück etter 1933 definert som "halvjøde".

Han besøkte en klosterskole, og etter bestått studenteksamen utdannet han seg til skuespiller hos teatersjefen Max Reinhardt i Berlin. Her, i Det tyske teateret, fikk han umiddelbart en femårskontrakt. Han arbeidet også ved scener i München og Dresden, og fra tid til annen opptrådte han i stumfilmer. Men først da lydfilmen gjorde sitt inntog, var han regelmessig å se som filmskuespiller. Som oftest spilte han elegante og verdensvante "gentlemen", såsom i filmkomediene Viktor und Viktoria (Viktor og Viktoria, 1933) og Die englische Heirat (Det engelske bryllup, 1934). Selv om nazistene etter 1933 hevdet at den tyske filmverden var "jøde-ren", fikk Wohlbrück fortsette sin påbegynte karriere, men etter utsagnene fra en venn mottok han ofte anonyme postkort med antisemittiske fornærmelser.[2] Joseph Goebbels skal ha tilbudt ham å bli "æresarier".[3]

Wohlbrück forlot Tyskland i 1936 for å spille inn en film i Hollywood, men han fikk ikke innpass i miljøet. De tyskspråklige emigrantene som allerede hadde etablert seg i den amerikanske filmverden tok det ille opp at Wohlbrück hadde fortsatt sin karriere i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Noen var til og med overbevist om at han var spion, og Wohlbrück følte seg miskjent og fremmed i Amerika. Redningen ble et filmtilbud fra London året etter der Wohlbrück skulle spille prins Albert, den tyskfødte ektemannen til dronning Victoria. Britene falt umiddelbart for den nye stjernen og tok ham til sitt bryst. Wohlbrück bestemte seg derfor for å bli i England. Herfra ytet han hjelp til jødiske skuespillere og "ikke-ariske" ektefeller av tyske kollegaer som fortsatt befant seg i Tyskland, og han skiftet navn til Anton Walbrook. Fornavnet "Adolf" var av forståelige grunner ikke "en vogue" i England, og britene klarte aldri å uttale etternavnet "Wohlbrück" riktig. I England spilte "Walbrook" først og fremst bedrestilte, men dystre utlendinger. Han var den mordlystne ektemannen i Gaslight (1940) og den brutale ballettmesteren i The Red Shoes (1948), men han fikk også mulighet til å vise seg som en godhjertet tysker i The Life and Death of Colonel Bimp (1943). I 1947 ble han britisk statsborger.

At Adolf Wohlbrück var homofil, var hans egen lille hemmelighet. Men det sto ikke i veien for at Schwules Museum (Homomuseet) i Berlin viet ham en egen utstilling i 1997. Wohlbrück, som i sin tid ble ansett som "den tyske films peneste mann", har aldri skrevet noen livserindringer, men det finnes etterlatte brev som forteller om hans private liv, og det var nettopp hans distanserte spill i forhold til kvinnelige kollegaer som var hans kjennemerke og sikret ham suksessen. Wohlbrücks offentlige image gikk ut på at han var en ettertraktet ungkar som omga seg med trofaste husholdersker og bodde sammen med sine hunder på smakfullt innrettede herregårder. Det er kjent at Wohlbrück over mange år hadde en engelsk kjæreste ved navn Johnny, men verken fødsels- og dødsåret eller etternavnet hans er dokumentert. Johnny kom seg ikke over sin livsledsagers død i 1967 og drakk seg til døde. Sjokkerte arvtakere brente alle brevene som kunne ha vitnet om de to vennenes homoseksualitet.[4]

Ifølge forfatteren Thore J. Elton (født 1954) inngikk Adolf Wohlbrück også et langvarig kjærlighetsforhold til den norske motejournalisten, kostymetegneren og maleren Ferdinand Finne (1910–1999).[5] Elton ble kjent med Finne i 1977 og ble senere hans biograf og enearving. Han fortalte at Wohlbrück og Finne møttes tilfeldigvis på en togreise i Frankrike høsten 1938. Finne hadde nettopp begynt med forarbeider til det som skulle bli en bok om silkens historie. Da han passerte en kupé i første klasse, kjente han igjen skuespilleren han hadde sett i Victoria the Great (1937). De to ble venner og tilbrakte et par uker sammen i Paris, men siden Finne måtte reise tilbake til Norge og ikke vendte tilbake til Frankrike før et halvt år senere, så de ikke hverandre igjen før sommeren 1939. Da hadde Wohlbrück fått permanent oppholds- og arbeidstillatelse i England og var bosatt i London. Wohlbrück og Finne reiste sammen rundt i Bretagne og i Sør-Frankrike, og året etter søkte også Finne om oppholdstillatelse i England. Meningen var at han skulle forske til sin kommende bok i British Museum, og han flyttet inn hos Wohlbrück på Hampstead i London.

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940 meldte Finne seg hos den norske legasjonen i den britiske hovedstaden og tilbød sine tjenester. Han ble utnevnt til underoffiser og fikk i oppdrag å følge opp nordmenn som var kommet over til England fra Norge. Han tolket mellom dem og britiske myndigheter og jobbet senere i det norske Flyvåpenets Velferdstjeneste for menige. I den jobben benyttet han seg også av Wohlbrücks kontakter i den britiske teaterverden, disse kom ham til gode. Og gjennom Wohlbrück fikk Finne kontakt med den østerrikske ekspresjonisten Oskar Kokoschka som ga ham korrektur og konstruktiv kritikk på hans bilder. Det ser imidlertid ut til at Wohlbrück aldri lærte seg noe særlig norsk eller fattet noen videre interesse for Norge. I hovedtrekk virker han i Eltons fremstilling temmelig selvopptatt og lite sympatisk. Han snakker ofte i en kommanderende "tysk" tone, nipper til det "obligatoriske" sherryglasset og vil ikke treffe Finnes norske venner. Ifølge Elton inntok Wohlbrück en avvisende holdning til det han kalte for "norsk hybris". [6] Han likte ikke å spille Hjalmar Ekdal i Ibsens "Vildanden", og Finnes militære ambisjoner betegnet han som «visvas» og et hinder for sin egen karriere.[7] Men det spørs om beskrivelsen er dekkende. Elton har jo aldri truffet Wohlbrück personlig.

Forholdet mellom Adolf Wohlbrück og Ferdinand Finne fikk en alvorlig knekk rundt 1944 da Finne oppdaget at Wohlbrück hadde inngått et forhold på si med en attenåring ved navn Harry.[8] Men ennå skiltes ikke de to mennene. Da Finne i 1945 innrømmet overfor Hjalmar Riiser-Larsen (1890–1965), sjefen for det norske Luftforsvaret, at han og Wohlbrück var mer enn venner, skal Riiser-Larsen ha svart at forsvarsledelsen hadde vært klar over dette lenge, men at de aldri hadde betraktet forholdet som en sikkerhetsrisiko. Ifølge Elton skal Riiser-Larsen ha sagt: "[...] under krig legger man ikke vekt på bagateller som hvem som deler seng med hvem, dersom man er trygg på sammenhengen."[9] Men nå, under "normale" omstendigheter, kunne homoseksualiteten være et problem. Finne ble gitt avskjed i ære, for det var ikke plass for homofile i den militære verden i fredstid, verken i Norge, Storbritannia eller andre land.

Da Finne flyttet tilbake til hjemlandet og slo seg ned på Langøya utenfor Lillesand, tok forholdet til Wohlbrück slutt. De to traff ikke hverandre igjen før i mars 1948. Det heller korte møtet fant sted i Paris, og Wohlbrück fortalte da at han i mellomtiden hadde kjøpt en blomsterbutikk til Harry. Derfor ville han ikke flytte fra London heller. Sommeren samme året tilbrakte riktignok Wohlbrück to uker hos Finne på Langøya, og enda to somrer til besøkte han vennen i Norge, men Finne syntes etterhvert at det ikke var mulig å omdanne et tidligere kjærlighetsforhold til vennskap.[10]

Etter annen verdenskrig sto Adolf Wohlbrück som skuespiller på tyske scener igjen og feiret store suksesser. Teatersjefen Gustaf Gründgens hadde gitt ham et første engasjement i Düsseldorf i 1951. Senere virket Wohlbrück blant annet i Hamburg og Stuttgart, og han spilte igjen i filmer, også internasjonalt. I sin karrieres senfase konsentrerte han seg om teateret, og han døde 9. august 1967 som følge av et hjerteslag etter at han bare et par måneder tidligere var brutt sammen på scenen under en oppsetning i München. Adolf Wohlbrück ble bisatt på kirkegården i London-Hampstead. Ferdinand Finne og Adolf Wohlbrück så hverandre siste gang rundt 1950.