Arnold Havelins forskningsprosjekter

Arnold Havelin (f. 1928 d. 2017) var utdannet cand. psychol. fra Universitetet i Oslo 1955 og var den første som utførte kvantitative studier av allmennhetens holdninger til homofili og som kartla homofiles egen forståelse av sin livssituasjon her til lands.

Havelin var ansatt som stipendiat ved Institutt for samfunnsforskning da han i 1965 ble kontaktet av Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) Organisasjonen ønsket på dette tidspunktet å drive et mer aktivt utadrettet arbeid. Etter noen møter med representanter for Forbundet ble det klart at man ønsket så vel å kartlegge befolkningens holdninger til homofili som homofiles egen opplevelse av sin tilværelse.

Samfunnet og de homofile

Det norske forbundet av 1948 hadde eksistert siden 1950 – først som en underavdeling av en felles skandinavisk organisasjon med hovedsete i København. På første halvdel av 1950-tallet hadde de blant annet ført en aktiv kampanje mot straffelovens § 213. Denne førte ikke fram, men man var fornøyd med å ha unngått en reform av paragrafen som i verste fall kunne ført til en forverret situasjon. Midt på 1960-tallet ble spørsmålet om homofili så smått igjen satt på dagsorden, 1965 var et viktig år: Studentersamfunnet hadde et møte om homofili, NRK hadde to radioprogram om temaet sommeren dette året og Forbundet etablerte tidsskriftet Oss. Man så små tegn til endringer i befolkningens holdninger til homofile og bifile, noe som også ble uttrykt i Forbundet medlemsblad: "Det er som om vi, som så lenge har levet i mørket, nå kan skimte en aldri så liten lysstrime i det fjerne" (Solveig M. 1965:1).

Men da Havelin møtte representanter for den norske homofile organisasjonen i 1965 ble han slått av at det å leve som homofil fremdeles var en hemmelig tilværelse for mange av dens tillitsvalgte. På det første møtet møtte han fire representanter for Forbundet, en av dem var Karen-Christine Friele. Han undret seg over at vedkommende som hadde skrevet brevet til ham ikke var blant de han ble presentert for. Da han nevnte dette, ble det klart at det likevel var en av mennene på møtet, han hadde underskrevet med dekknavn i sin henvendelse til Havelin.

Havelin satte i gang med to parallelle undersøkelser: en rettet til homofile selv, en annen til befolkningen generelt. Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd sto for bevilgningene.

"Homofiles situasjon og årsaksforholdene til homofili"

Til den første undersøkelsen utarbeidet Havelin, i nært samarbeid med DNF-48, et spørreskjema som skulle distribueres gjennom forbundets nettverk og til abonnentene av nordiske homofile tidsskrifter. Spørreskjemaet ble trykket i ca. 7000 eksemplarer og det sto at den var rettet til "kvinner og menn som på noen måte oppfatter seg selv som homofil eller bifil." (Skeivt arkiv: Arnold Havelins privatarkiv: Spørreskjema).

Et av målene med undersøkelsen var å belyse hvorfor noen mennesker "utvikler en homofil legning" og noen ikke, som det står på spørreskjemaet. Samfunnets fordømmelse gjorde det vanskelig å undersøke hvordan homofile selv opplevde sin situasjon:

De eneste som kan endre denne situasjonen, er de homofile selv. Det er bare de som kan gi de opplysninger som på lengere sikt kan lære oss til å forstå de homofiles situasjon og årsaksforholdene til homofili

Skjemaet ble sendt ut til DNF-48s medlemmer, men ble også distribuert via Six Bladsalg på Grünerløkka i Oslo som distribuerte skjemaene til sine kontakter. Denne bedriften sto blant annet for distribusjonen av danske homofile tidsskrifter som Eos og Vennen i Norge.

Skjemaet ble sendt ut i månedsskiftet november/desember 1965. I første omgang fikk Havelin tilbake opp mot 300 utfylte skjemaer. I februar året etter sendte han et purrebrev med det resultat av vel 200 nye svar kom inn. Da Havelin fikk andre oppgaver, og i stor grad hadde utført dette arbeidet på kveldstid, ble dataene fra homofile aldri publisert. Men alle svarskjemaene fra homofile, hullkort og tabeller er bevart i det materialet nå Skeivt arkiv har mottatt, og en versjon av disse dataene finnes i et regneanlegg tilgjengelig hos arkivet. Dette er en uvurderlig samling av informasjon om homofiles situasjon i Norge på 1960-tallet; den forteller oss mye om livssituasjonen til homofile født fra slutten av 1800-tallet til et stykke inn i etterkrigstiden. Havelin hadde satt av plass til utdypende svar på slutten av spørreskjemaet, og mange av de som svarte benyttet seg av dette. Slik utgjør svarskjemaene en sjelden innfallsport til homofiles historie i Norge på 1900-tallet.

runar_og_havelin.jpg

Allmennhetens holdninger

Den andre studien som ble igangsatt av Havelin var en holdningsundersøkelse i befolkningen. Norsk Gallup utførte intervjuene i 1967 etter hans intervjuguide og leverte resultatene i form av et sett med hullkort til Institutt for samfunnsforskning v/Havelin for analyse og bearbeidelse. Hullkort var en måte å lagre data på ved at dataene ble «punchet» inn i posisjoner på kortet. Datafilene som ble laget for analysen brukt i artikkelen er tapt, men åtte datasett generert fra hullkortene fra Norsk Gallup foreligger i det materialet som nå ligger i Skeivt arkiv. Teoretisk burde det være relativt enkelt å lage et dataprogram som kan lese og skrive av brukte hullkortposisjoner digitalt. Et slikt dataprogram vil gi inngang til et betydelig datatilfang.

Hovedfunnene i undersøkelsen ble publisert i Artikkelen "Allmenhetens holdninger til homofile og homoseksualitet" ble publisert i 1968 (Havelin 1968).Resultatene av studien viste at det fremdeles hersket stor skepsis til å inngå i nære relasjoner med homofile. 66 prosent av mennene og 65 prosent av kvinnene sa de ville akseptere en homoseksuell kollega. 55 prosent av mennene og 56 prosent av kvinne svarte at de ikke ville si opp en homofil leieboer om de fikk rede på at leieboeren var homofil, og 60/56 prosent ytret at de ikke ville bryte kontakten med en nær venn, om de fikk vite at hun eller han var homofil. Havelin tolket disse tallene indikerte at mange ønsket å holde "en personlig avstand til den homofile" (ibid:59). Undersøkelsen viste også at befolkningen skilte skarpt mellom heterofiles og homofiles forhold. Henholdsvis 19 og 31 prosent av menn og kvinner mente det "alltid er uriktig at ugifte har seksuelle forbindelser"; 75 prosent av de spurte aksepterte samleie utenfor ekteskap, men da primært i form av faste forhold. Når det gjaldt homofile forhold spesielt var holdningene derimot mer restriktive: 58 prosent av mennene og 62 prosent av kvinnene mente "det ville få skadelige eller uheldige følger om de homoseksuelle i Norge i samme utstrekning som folk flest kunne omtale og vedstå seg sitt seksualliv" (ibid: 64). Og et stort flertall, henholdsvis 72 prosent av mennene og 81 prosent av kvinnene, mente "at de homoseksuelle må gjøre alt de kan for å bekjempe sine tilbøyeligheter" (ibid: 66).

Undersøkelsen stilte også spørsmål om straffbarhet, et spørsmål DNF-48 på denne tiden var i gang med å sette på agendaen igjen. 65 prosent av de spurte mente at homoseksuelle forhold mellom voksne ikke burde være straffbart. Som kjent ble Straffelovens § 213 opphevet av Stortinget i 1972.

Havelin oppsummerte funnene i Tidsskrift for samfunnsforskning slik:

Man er stort sett villig til å akseptere den homofile som medborger og synes ikke at homoseksuelle forhold mellom voksne bør være straffbare, under forutsetning av at den homofile i sitt privatliv opptrer som om vedkommende ikke er homofil og ikke omtaler sin legning eller har noe seksualliv (Havelin 1968: 71).

Materialet fra Arnold Havelin kan belyse homofiles historie i Norge og ikke minst levekår og livssituasjon på et tidspunkt da den moderne homokampen fremdeles var i startfasen. Her er et stort potensial for videre forskning for for eksempel studenter eller stipendiater innen fag som historie, sosiologi eller psykologi.