En lang natts ferd mot Fincken
En lang natts ferd
- All homseorganisering starter rundt herrepissoar, sier Ingebrigt Flønæs. Nå er homobevegelsen i Norge blitt femti år. Tidogsted har møtt fire som har jobbet for at menn skal få elske menn.
-Og gjerne pissoarene på jernbanetoalettet, fortsetter Flønæs. - Jeg tror det er veldig lite politisk korrekt å si det, men slik er det.
Som trønder var han ikke en av dem som hang rundt Rundetårnet på Torget mens det fremdeles var et pissoar. Men han kjenner historien. Ved midten av forrige århundre var dette et av de få stedene homofile bergensere kunne møtes. Seksualiteten deres var sosialt uakseptabel og kunne straffes etter Straffelovens paragraf 213.
I 1948 ble det i Danmark opprettet en organisasjon som skulle jobbe for homoseksuelles rettigheter. To år etter fikk man en norsk avdeling som snart tok navnet Det norske forbundet av 1948. Paragraf 213 ble opphevet i 1972, etter intenst lobbyarbeid med bergenseren Karen Christine Friele i spissen. For en måned siden mottok Friele St. Olavs Orden for sitt arbeid.
På femti år er de homoseksuelles hverdag snudd opp ned. Eller rettere sagt: snudd rett vei opp.
Femtiårsjubileet skal feires på kafé Fincken i helgen. Fire homser sitter og mimrer. Det er lørdag, stor trafikk, god stemning. Man snakker om hvor langt utviklingen er kommet.
- Jeg er lærer i barneskolen, sier Ingebrigt Flønæs. - Det er ingen foreldre, barn eller kolleger som tror jeg er smittsom lenger. I femte klasse lærer man om homofili som del av seksualundervisningen.
- Den største motstanderen vår har alltid være KrF, sier Thorleif Pedersen, ildsjelen bak Fincken.
Organisasjonsveteranen Kenneth Brophy hever røsten:
- Men etter at Kim Friele fikk St. Olavs har de faen ikke sagt et ord. Det sier lite grann!
Ingebrigt nikker sakte:
- Det er ingen frigjøring som har gått så fort som den homofile frigjøringen, sier han. Thorleif forteller at tyske homofile o g lesbiske denne måned, som de første i verden, har fått like rettigheter som alle andre. Adopsjonsrett, altså.
Ingebrigt blir tankefull igjen:
- I en undersøkelse i Trondheim i 1966 syntes 60 prosent at homofili var verre enn mord.
Det var rundt 1966
trønderen Ingebrigt først lærte ordet homoseksuell. Før det hadde han ikke uttrykk for forskjellen på ham og de jevnaldrende guttene. Bergenseren Kenneth Brophy var til sjøs på denne tiden og fikk venner i Oslo. I 1968 meldte han seg inn i Foreningen for by og bygd, som var dekknavnet homsene der brukte når de leide festlokaler på Snarøya. I Bergen fantes det på denne tiden kun uoffisielle møteplasser.
Man gjorde forsiktige fremstøt ved i Byparken, ved byens pissoarer - kalt "tehusene" - eller speidet håpefullt på Ugla, hvor man kunne ha flaks og treffe noen. Eller man møttes hjemme hos folk. Kenneth forteller om fester og til og med et karneval, før Ingebrigt bryter inn:
- Fjorten bruder og syv søstre, da?
Alle brøler ut i latter, mens jeg ser undrende på dem.
- Alle skulle jo være damer, forklarer Kenneth.
- Det har nok sikkert med kjønnsrolleletingen å gjøre. Vi har jo ingen kjønnsrolle som er vår, sier Ingebrigt.
I november 1970
hadde Kenneth bestemt seg for at Det norske forbundet av 1948 måtte få sin første underavdeling i Bergen. Man fikk leie restauranten Chianti en dag i november. Verre var det å skaffe folk.
- Vi gikk rundt på byens tehus, ba om fyr og spurte "Kjenner du den og den?
Vi skal ha et møte. Kan vi få adressen din?", forteller Kenneth.
- Så skulle vi annonsere i Bergens Tidende. Men det fikk vi ikke. Da vi sa hva det gjaldt nektet de å ta det inn. Det samme gjaldt personlige annonser.
Novemberdagen kom og 28 stykker møtte opp.
- Så mange? Det var flott, sier Ingebrigt.
- Jeg var imponert, sier Kenneth. Det krevde mot å stille opp.
- Det stod folk på forskjellige hjørner og kikket, før de kom løpende inn.
Lokallaget ble stiftet og etter hvert fikk man også et sted å være: Hver søndag leide man Arnold Kafé på Landås.
- Vi tok med musikkanlegg og drikkevarer. Det var et helsikes styr. Vi hadd e utlodninger - det var som en liten misjonsforening.
- Diskoteket kommer jo egentlig fra homsemiljøet, bryter Thorleif inn. - I førtiårene i Danmark kunne man ikke ha levende musikk, så man spilte plater.
Aktiviteten økte og 1. mai 1971 viste man ansikt utad.
- Mens toget passerte stod vi på midtrabatten utenfor Norges Bank, for å vise at vi fantes. Så kom politiinspektør Rynning-Tønnesen og forlangte at vi fjernet parolen, forteller Kenneth. Året etter var de homofile med i toget.
En gang i 1976
kom en ung mann klatrende ned mot Kalfarveien gjennom buskaset langs bakken som heter Forskjønnelsen. Tjueårige Thorleif Pedersen var klar for sitt første besøk i Ran-huset. Siden 1972 hadde homsene leid lokaler i villaen til sangkoret Ran. Her hadde man kontor, sekretær og strenge sikkerhetsrutiner.
- Jeg ble spurt i døren om jeg var homo, forteller Thorleif.
Over gaten gikk mange engstelig frem og tilbake, klare for å løpe inn når ingen kunne se dem.
- Det var en kamp å komme seg inn, forteller Thorleif.
- Det er det fremdeles i dag, sier Reidar Søvig, som driver Club Fincken.
- Det personlige valget, spranget, må jo til uansett, sier Ingebrigt.
På Ran-huset
møttes man for å danse og møte mulige partnere.
- Folk fikk kjærester som alle andre. Men forholdene var litt flyktige. Man var vel ikke trygge nok. Ett år var sølvbryllup, sier Ingebrigt. Nykomlingen Thorleif var sjokkert over den feminine stilen som hersket.
- Alle hadde økenavn, jeg kunne ikke identifisere meg med det.
Med knekk i håndleddet og kuleramme i hofteleddet skled de ut på dansegulvet.
- Slik har det vært i Bergen i alle år. Snakker du med homser fra tyvetallet, så var det "Anna på trappen" og sånt, sier Kenneth.
- Jeg kalte meg alltid fru Flønæs, smiler Ingebrigt. "Skrulling" er ordet for overdrevet, karikert feminin oppførsel. Og skrullene har gjort sitt for homosaken, sier Ingebrigt.
- Det var samtidig de mest modige menneskene. I starten var det skrullene som stod for kampen. Machoene satt i ro.
Overgangen til åttitallet
var preget av den samme politiske kranglingen som i resten av organisasjonslivet. Ingebrigt Flønæs var formann i Forbundet og ble ekskludert i 1978, sammen med hele venstrefløyen. En ny gruppe ble startet, Homofil Bevegelse i Bergen. Som møteplass tok man i bruk Frimerkehuset, Filateliforeningens bygg i Sandviken.
Noen gjorde forsøk med kafedrift i Brannkroen, en tidligere fotballpub i Kaigaten, uten hell.
- Folk var ikke våken nok til å kunne sette seg på en kafé og bli beglodd, for å si det sånn, sier Kenneth. Selv ble han fagforeningsformann i Nordsjøen og gled ut av organisasjonsarbeidet.
De som var igjen hev seg blant annet på nærradiobølgen.
Ran-husets trofaste diskjockey Erik F. Harrison startet Bergen Gay Radio. Den utvandrede briten hadde bodd i Norge i 22 år da han i 1985 ble den første i Bergen som fikk diagnosen hiv-positiv. Aidsspøkelset var kommet til Bergen.
- Vi var sjokkert, sier Ingebrigt. Kenneth nikker:
- Man hadde levd fritt.
- Promiskuøst, skyter Thorleif inn.
- Plutselig torde man ikke det ene eller det andre, fortsetter Kenneth. Han husker et halvt dusin begravelser fra åttitallet. I 1992 døde Erik F. Harrison, av aids. Bergen Gay Radio døde med ham.
- Tanken var å lage et eget sted, sier Thorleif om slutten av åttitallet. Fra 1990 til 1994 hadde homsene utestedet Studio 52 i C. Sundtsgate, men man jobbet hele tiden for noe bedre, mer sentralt, mer åpent.
- Vi jobbet for Fincken. Lagde folkeaksjefond, alle brukerne fikk tegne aksjer, sier Thorleif.
Kafé Fincken i Nygårdsgaten ble åpnet i 1992, uten lån og med HBB og Thorleif Pedersen som hovedaksjonærer. I motsetning til Studio 52 fikk man skjenkebevilling nesten med det samme. - Vi har alltid hatt mye kultur og underholdning her, alltid gjort mer enn bare sitte og drikke øl, sier Thorleif.
Med Fincken fikk miljøet et naturlig samlingspunkt. Da landets homogrupperinger i 1994 ble slått sammen til Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring, fikk bergensavdelingen kontorlokaler i etasjen over. Seks år senere, 1. april i år, åpnet man Club Fincken på hjørnet bortenfor. Det nye dansegulvet var sårt etterlengtet og er godt brukt, forteller bestyrer Reidar Søvig.
Reidar Søvig var spedbarn den gang straffeloven mot homoseksualitet ble fjernet. Tjueniåringen kom først ut som homofil i 1998. Via internett.
- Jeg fikk vanvittig mye venner på pratekanalene gay.no og gay.bergen. De hjalp meg gjennom den utrolig vanskelige perioden.
Reidar hoppet rett fra skapet til dørvaktjobb på Fincken. Siden har han hjulpet andre som ville komme ut, også.
- Det var en gang en som hadde gått frem og tilbake og sett inn hele kvelden. Siste gangen han passerte var han på vei inn, men trakk seg unna igjen. Så jeg løp bort til vedkommende, grep fatt i ham og drog ham inn. Da var det greit, ler Reidar.
Så blir han mer alvorlig, tenker på de høye selvmordstallene blant homofile og hvor lite kretsen rundt Fincken egentlig er.
- Det er vel en fem-seks hundre i miljøet. Det er jo tragisk at det er sånn. Tenk på alle som holder tilbake sitt egentlige jeg og lever et dobbeltliv. Ett liv med familien og ett liv i buskene borte ved parken.
Veteranene som husker den gang Byparken og Rundetårnet på Torget var to av byens få treffsteder tror ikke den halvskjulte aktiviteten vil forsvinne.
- Det er vel de som ikke har funnet seg selv den dag i dag. Folk som er gift og har unger. Det vil alltid bestå, sier Ingebrigt.
I år 2000 er homofili en åpenlys del av samfunnslivet. Synlig i bylivet og i mediene. Man behøver ikke skjule seg lenger, selv om fordommene sitter dypt hos mange.
- Om fem år er kanskje drittslengingen sterkt redusert, tror Reidar. Han er klar over at utviklingen ikke har gått av seg selv.
- Vi har trolig mye å takke disse som har stått på for. Det tror jeg mange yngre homofile ikke er klar over. Nå skal vi feire den eldre garde, de som har kjempet for oss.
Homobevegelsens femtiårsjubileum feires på Kafé og Club Fincken helgen 17.-19. november.
Bildetekster:
Kenneth Brophy -Politiet brydde seg aldri om oss. Vi var den første nattklubben i Bergen, sier Kenneth Brophy (54). På syttitallet møttes homofile menn i Ran-huset i Kalfarveien 35, for å danse og treffe likesinnede. Nå har en annen uglesett gruppe overtatt huset, Foreningen Nord-Norge.
Ingebrigt Flønæs - Vi leide på den måten at det var femtiårsdager hver gang. Så tok vi en me r real kontakt og da var det greit, sier Ingebrigt Flønæs (54), utenfor Frimerkehuset, Nye Sandviksvei 65.
Thorleif Pedersen- På syttitallet hadde vi en søndagsgruppe, hvor vi fikk snakke med likesinnede, forteller Thorleif Pedersen (44), tidligere daglig leder på Kafé Fincken.
- Den vokste til 40-50 stykker. Vi snakket om følelser og familie og sånn. Bare å få snakket om det var viktig.
Reidar Søvig- Miljøet i Bergen er helt annerledes enn i Oslo. Der er det mye råere, mer kjøttmarked. Alle kjenner alle her, man har god oversikt, sier Reidar Søvig (29), bestyrer på Club Fincken.