Hvem var Ragnar?

Karl Heuer rundt 1950. Foto: privat eie, Berlin
Karl Heuer rundt 1950. Foto: privat eie, Berlin

Karl Heuer var en av de tyske soldatene i det okkuperte Norge som hadde et kjærlighetsforhold til en nordmann. Opplysningene om dette stammer fra en selvbiografisk nedtegnelse skrevet av Erika Wilde-Heuer (1921–2001), Heuers senere kone og enke (AdK, Wilde-Heuer). Nordmannen het ifølge henne Ragnar, bodde i Oslo og var aktiv i motstandsbevegelsen. Rundt 1942 skal han ha prøvd å overtale Heuer til å flykte til Sverige, men før venneparet kunne sette planen ut i livet, ble deres forhold oppdaget. Heuer ble stilt for krigsretten, og etter å ha sittet i fengsel på Akershus festning og etter opphold i flere lasaretter kom han i et straffekompani ved østfronten. Hva som skjedde med Ragnar er dessverre ikke kjent. Han slapp trolig unna med en lettere straff enn Heuer. Iallfall skal dommerne ikke ha visst noe om hans tilknytning til motstandsbevegelsen. Denne artikkelen er ikke ment som noen utfyllende presentasjon om Karl Heuers liv og virke. I og med at den legger frem åpne tråder, skal den heller forstås som et skritt på veien for å finne ut hvem Ragnar var. Innspill fra Skeivopedias lesere og norske historikere er med andre ord mer enn velkomne!

Karl Heuer ble født 21. april 1916 i Berlin-Moabit. Faren var arbeider og mislikte sterkt at gutten lekte med dokker og intereresserte seg for skuespill. Moren var mer medgjørlig, og henne hadde sønnen alltid et varmt og godt forhold til. Etter endt skolegang begynte Karl Heuer å gå i lære i en butikk som solgte tapeter, og om kvelden tok han undervisning i klaverspill og sang hos dirigenten Karl Ristenpart (1900–1967) og hans kone. Han ble statist i statsoperaen i Berlin, men i slutten av 1930-årene ble han innkalt til militærtjeneste.

Ifølge Erika Wilde-Heuer var Heuer ikke nazist. Hun karakteriserte ham som “drømmer " og som totalt uegnet til militæret (AdK, Wilde-Heuer, 284). Han skulle heller ha liknet på den godmodige Josef Švejk enn det nazistiske idealbildet av en pliktoppfyllende soldat. Heuer tjenestegjorde først en tid i Polen, men ble så forfremmet til Oslo der han ble satt til å arbeide på et kontor. Når nøyaktig Heuer kom til Norge, er dessverre ukjent. Etter en stund i landet fikk han en ny oppgave: Han organiserte underholdningskvelder med musikk og teater for de tyske troppene. Her opptrådte han også selv. Iallfall foreligger det en attest som dokumenterer at Heuer var blant amatørskuespillerne fra det tyske flyvåpenet som oppførte Friedrich Schillers dramatiske dikt “Wallensteins Lager“ (Wallensteins leir) på friluftsscenen på Bygdøy. Premieren fant sted 16. juli 1942 og var tydeligvis en suksess (jf. f. eks. Sc. 1942 og Nationen 1942).

Erika Wilde-Heuer skrev i sine upubliserte erindringer at Karl ofte svermet for Oslo og Norge (jf. AdK, Wilde-Heuer, 285). Ingen nordmann skulle noensinne ha lagt en fiendtlig innstilling overfor ham for dagen. Den “gode“ tiden han opplevde i landet endte imidlertid med at det intime forholdet mellom ham og Ragnar ble oppdaget. Siden Heuer tilsto, ble han ifølge hans senere kone ikke dømt til døden, og dommerne skulle også ha vært nådig innstilt overfor ham.[1]

Arresten i Akershus festning var imidlertid en påkjenning han knapt maktet å holde ut. Her satt Heuer side om side med flere dødsdømte fanger. Erika Wilde-Heuer skrev:

“I enearresten forvirredes hans sinn. Anfall av raseri, stormannsgalskap. Han resiterte høylytt og hevdet å være verdens største skuespiller. Så i lasarettet i Königsberg [i dag: Kaliningrad]. Tre måneder forsvant for ham i absolutt amnesi. Han hadde dype arr i nakken fra den tiden, men hvor han hadde dem fra, visste han ikke. Så elektrosjokkterapi, åtte timer i et badekar. Sju måneder med forferdelige prosedyrer som svekket ham til han var fullstendig lammet. Han ville på do og kalte på vakten, som ikke kom. Han lot seg falle fra sengen og gjorde fra seg på gulvet. Vakten rev skjorten over hodet på ham, sopte opp pytten med den og slo plagget i ansiktet på Karl. Så ble han sperret inne i en celle, iskald, bare tre madrasselementer som han kunne ligge på. Med tennene trakk han et av elementene opp så han kunne dekke seg til. Det ble tatt fra ham. Han forsøkte med det andre elementet – også det ble fjernet“ (AdK, Wilde-Heuer, 285).

Senere ble Heuer innrullet i et straffekompani i Russland, men da han plutselig fikk melding om at hans mor lå for døden, ble hans søknad om permisjon innvilget. Like før den sjette armés undergang ved Stalingrad reiste Heuer tilbake til Berlin. Etter oppholdet i hjembyen ble han soldat i Italia og kom i april 1945 i amerikansk fangenskap. Han ble fremmedarbeider i Belgia og maktet å flykte til Berlin derifra. Etter krigen ble han skuespiller i byer som Cottbus, Heringsdorf og Greifswald, men også i sin hjemby hvor han traff sin senere kone i 1949. Med grunnleggelsen av Forbundsrepublikken Tyskland og DDR var delingen av Tyskland blitt et faktum like før. Erika Wilde var dramaturg og bodde i Øst-Berlin, men lette etter noen fra vest som ville gifte seg med henne. Karl Heuer sa ja, men ekteskapet skal ikke ha vært noe arrangert forhold. For ham skulle det ha vært “kjærlighet ved første blikk“ – som Erika Wilde-Heuer senere hevdet. Hun derimot hadde i utgangspunktet lagt sin elsk på en kollega av Heuer, som viste seg å være homoseksuell.

Som suksessfull og travel dramaturg måtte Erika Wilde-Heuer reise mye, og ekteparet var ofte fra hverandre. En dag i 1954, da hun kom hjem fra Paris, fikk hun seg en uventet overraskelse: Ragnar – “den nordmannen som hadde vært anledingen til at Karl ble stilt for krigsretten og led uopprettelige fysiske og psykiske skader under arresten og i lasarettet“ – var i Berlin. Erika Wilde-Heuer skrev senere:

“Jeg hadde hatt planer om å skrive til Ragnars adresse i Oslo i Karls navn for å få høre om han hadde klart seg gjennom nazistenes okkupasjon med livet i behold. Og nå var denne Ragnar kommet til oss og bodde hos oss. En sjarmerende fyr, uten tvil. Siden jeg alltid hadde lovet Karl og meg selv å være tolerant, var jeg fullstendig overbærende med at det på nytt utviklet seg et erotisk forhold mellom de to mennene, noe som bare våre trange boforhold kunne ha foranlediget. […] Den sjarmerende Ragnar viste seg å være litt av en bedrager, han lånte penger hos oss, flyttet så inn på hotell Kempinski og forsvant der sporløst fra en dag til annen etter at han hadde oppgitt Karls adresse med beskjeden om at vi kunne betale hotellregningen – et tungt slag for vår spinkle pengepung“ (AdK, Wilde-Heuer, 324).

Dessverre nevnte Erika Wilde-Heuer aldri familienavnet til Ragnar, og det foreligger ingen andre kilder om hans identitet. Hittil har det heller ikke vært mulig å finne noen dom mot Karl Heuer i tyske arkiver. Ragnars fulle navn ble trolig nevnt der. Det er belagt at Heuer oppholdt seg flere uker i de tyske lasarettene Borissowo, Wilna (Vilnius) og Königsberg sommeren 1943, men stasjoneringen i Norge kan så langt ikke dokumenteres ved hjelp av offisielle dokumenter.[2] Det er heller ikke kjent hva som ble av Ragnar etter 1954 og om han tok opp kontakten med Heuer på nytt. Utifra det lille vi vet om de to mennenes siste møte, er dette imidlertid lite sannsynlig. Karl Heuer ble i senere år en fetert kabaret-skuespiller. Men privat slet han ifølge Wilde-Heuer med store problemer. Han var veldig nervøs, usikker og redd, og han tydde til alkoholen. I perioder led han av hallusinasjoner, og han følte seg forfulgt. Legene stilte etter hvert diagnosen schizofreni, og også i etterkrigstiden ble han tidvis “behandlet“ med elektrosjokk. Karl Heuer døde i Vest-Berlin 17. juli 1986, 70 år gammel.[3]

FOTNOTER:

[1] Når det gjelder en mulig dødsdom mot Karl Heuer, foreligger det åpenbart en overdrivelse fra Erika Wilde-Heuer. Homoseksuelle handlinger var i den nasjonalsosialistiske armeen ingen tilstrekkelig grunn for at en soldat ble dømt til døden. For en nærmere redegjørelse hvilken straff tyske soldater og norske menn fikk som hadde hatt seksuelle kontakter under okkupasjonen se Jordåen og Wolfert 2015, 454-485.

[2] Skriftlig informasjon fra Deutsche Dienststelle (WASt) i Berlin, 14.1.2015.

[3] Erika Wilde-Heuer “outet” sin mann året etter hans død i et leserbrev til tidsskriftet Der Stern (Wilde-Heuer 1987, 6).

 

LITTERATUR:

Jordåen, Runar & Raimund Wolfert. 2015. “Homoseksualitet i det tyskokkuperte Norge - Sanksjoner mot seksuelle forhold mellom menn i Norge 1940–1945.“ Historisk tidsskrift 94 (3): 454–485.

Nationen. 1942. “Wallensteins Lager“ på Friluftsteatret. Nationen 18. juli 1942: 3.

Sc. 1942. De tyske amatørørskuespillere gjør stor lykke i “Wallensteins lager“. Fritt Folk, 18. juli 1942: 2.

Wilde-Heuer, Erika. 1987. “Diskriminierung begünstigt die Aids-Verbreitung.“ Der Stern 40 (34, 13.8.1987): 6.

 

UTRYKTE KILDER:

Akademie der Künste (AdK), Berlin: Erika-Wilde Archiv: Selvbiografiske nedtegnelser, udatert.