Odd Solumsmoen

Solumsmoen tente til livets opphald på Hamar ligningskontor, men i tillegg fekk han tid både til ein skjønnlitterært forfattarskap (i alt seks bøker) og ei produktiv verksemd som kritikar, essayist og forfattar av litteraturhistoriske studiar.

Solumsmoen var ein av bidragsytarane i publikasjonen § 213: Onde eller nødvendighet? (1970) som Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) gav ut som eit ledd i kampen for å oppheva forbodet mot homoseksuelle handlingar i straffelova. Her skreiv han mellom anna:

De homoseksuelle utvider kjærlighetslivets muligheter, og det burde være en selvsagt ting at et forhold mellom to voksne mennesker som er glad i hverandre skal respekteres like høyt om de er av samme eller motsatt kjønn. Det avgjørende er forholdets etiske standard, der ligger dets legitimasjon i et hvert tilfelle. Ikke i vielsesattesten eller gifteringen (Solumsmoen 1970, 52).

Bakgrunnen for at Solumsmoen engasjerte seg i denne saka og korleis DNF-48 kom i kontakt med han, er ukjent.

Karin Boye

Odd Solumsmoen var frå tidleg i 1950-åra og i over tretti år framover, ein markant bokmeldar i Arbeiderbladet. I 1951 skreiv han eit lengre essay om Margit Abenius sin nyutkomne biografi om Karin Boye, Drabbad av renhet. Av denne går det fram at nyhenda om hennar død i 1941 hadde gjort inntrykk også på han: «Men de av oss som hadde hørt henne lese opp under trunéen i Norge i 1939, takket igjen skjebnen for den uforglemmelige opplevelsen» (Solumsmoen 1951, 4).

Solumsmoen meinte det var umogleg å forstå Karin Boye si dikting utan å ha hennar «uttalte homoseksualitet in mente». Han stilte seg positiv til at biografen trakk inn dette, om enn med ein viss skepsis til delar av analysen:

Margit Abenius antyder at Karin Boyes perververte driftsliv var en følge av «de omkastade rollerna i Föräldrarnas äktenskap». Faren var den passive, drømmeren, moren den aktive, lederen. Det er kanskje en litt hårtrukken [= søkt] slutning. Men når Margit Abenius med styrke fremholder at avikkelsen fra «det normale» (et trøstesløst ord!) til sist bare har interesse i den grad den har påvirket hennes diktning, da er en hjertelig enig (Solumsmoen 1951, 5).

Solumsmoen røper her eit for si tid særs positivt syn på homoseksualitet. Kanskje har også hans openbare begeistring for Boye forma det seinare engasjementet for homosaka som førde til bidraget i 1970?

Lesbisk biperson

I Solumsmoen sin einaste roman Hjem, kjære hjem (1955) finst det ein relativt sentral biperson Rudolphine, kalla Rulla. Ho har fleire gonger forsøkt å kyssa hovudpersonen, fru Vidje. Begge er aktive eit religiøst miljø. Rulla er til dels negativt framstilt ved at ho gjer fleire erotiske framstøytar mot hovudpersonen. Men fru Vidje blir også framstilt som at ho utnyttar Rullas interesse for henne til å låna pengar (Solumsmoen 1955, 70-74).

Vidare forsking

Ei nærmare lesing av Hjem, kjære hjem enn det har vore rom for her, kan ha interesse for den skeive litteraturforskinga (sidan det er snakk om ein av få representasjonar av lesbiske i den norske femtitalslitteraturen). Om det finst andre skeive motiv og tema i Solumsmoen sin forfattarskap gjenstår også å utforska nærmare.