Skeivhet til sjøs

I kapittelet «Skeivhet til sjøs» ser vi på norsk sjøfart som en arena for å studere skeiv kjønnsidentitet i perioden 1950-1980. Skeivhet til sjøs er et felt som knapt har blitt forsket på i Norge, og skeiv historie til sjøs har hverken blitt formidlet eller samlet inn av de norske maritime museene. Skipet var en arbeidsplass, men også et sted for fritid og privatliv. Det ble et lokalsamfunn i miniatyr og et sted hvor man utrykte og undertrykte følelser, vennskap, intimitet og seksualitet.

For mange var skipet et sted hvor man kunne bygge seg en karriere, men det var også et sted unggutter kunne jobbe ett par år før de fikk seg jobb på land. Vi undersøker skipet som et temporært hjem og ser på hvilke rom det fantes for skeivhet om bord på norske skip i utenriksfart.

Var kategorier rundt skeivhet veldig faste? Hvilke begrensninger møtte de? Og hvordan så «de andre» sjøfolkene på skeive sjøfolk? For å svare på dette tar vi utgangspunkt i sjøfolkenes egne erfaringer.

Informantene våre forteller at homoerotiske og seksuelle relasjoner forekom om bord på enkelte skip, også blant menn som definerte seg som heteroseksuelle, og mellom mannskap med ulik rang. Det tette samfunnet var strengt hierarkisk, maskulint og heteronormativt. Vanskelige temaer og følelser ble ofte unngått som samtaletema, og ryktespredning og «utprøving» var elementer som ble tatt i bruk som sosial kontroll.