Jeg - en ubevisst homofil homofob

Livet så langt har vært veldig godt, til tross for min egen frykt for min homofili. Etter et 6 år langt forhold til en jente og et etterfølgende år i et varmt, heterofilt kjærlighetsforhold, valgte jeg gutter. Lengselen etter en gutts kjærlighet og kropp ble for stor. Smerten ved å skuffe mine kvinnelige partnere likeså, det var så tungt til slutt å fortelle om min lengsel etter gutter. De siste 20 årene har jeg levd med en spennende og flott mann.

Andre menneskers aksept av mitt valg har vært unison. Alle har støttet meg, ingen har sveket meg! Jeg har vært i profilerte lederjobber alle år, ingen har brukt min homofili mot meg. Kanskje noen har snakket bak min rygg, men det er vel de fleste utsatt for på en eller annen måte. Jeg ser det slik at gjennom andres aksept har jeg kunnet leve godt med min homofili. Likevel problematiserer jeg det å være homofil. Jeg lurer ofte på hvorfor. Jeg tror en årsak er at jeg under oppveksten fikk et inntrykk av at homofile var urene, menn som gikk på pissoir. Menn som ikke klarte livet sitt, som var tapere. Menn som levde i det skjulte. Også gjennom skole og idrettssammenheng dannet jeg meg det samme bildet. En annen faktor var kirken, som i årevis innprentet det syke, perverse og syndige ved oss. I min irritasjon og agggresjon oppsøkte jeg gråtende på 1990- tallet min lokale sogneprest og fortalte hva jeg syntes om kirkens krig mot homofilt samliv. Hans svar var svært tilfredsstillende for meg: "Vi har ikke skjønt! Kirken har ikke skjønt!" Beroliget gikk jeg der i fra, det er menneskelig å feile. Kirken hadde for meg innrømmet sine feil. Men det henger i, fortsatt er det litt "vanskelig" å fortelle at jeg lever med en mann. Selv om ingen har skuffet meg, er spøkelset der fortsatt. Homospøkelset. Derfor er PRIDE så viktig. Derfor er alle som støtter PRIDE så viktige! Homofil kjærlighet er flott, jeg angrer intet!