Ny bok om Kenneth Brophy

Den 1. november ble boken om Kenneth Brophys liv lansert på Fotballpuben i Bergen. Forfatter Gro Berntzen har skrevet en historie som på engasjerende vis forteller om en tid som er så nær, men likevel så annerledes. Ikke minst er det et viktig bidrag til norsk skeiv historie – en del av vår fortid som fremdeles knapt er omtalt i historiebøkene.

Fotballpuben i Bergen er en såkalt brun pub. Hva man enn legger i dette begrepet er det i alle fall ikke et sted kultureliten samles over et glass vin for å diskutere bokhøstens siste diktsamlinger. Når boken om hans liv skulle lanseres var ikke Kenneth i tvil – det kunne ikke skje verken på Litteraturhuset eller biblioteket, men på hans eget stamsted, der han hørte til.

Den tvilen enkelte hadde ymtet frampå om, ble gjort til grundig til skamme. Dette var riktig sted! Fotballpuben var fylt til randen av et sjeldent lydhørt publikum som lot seg begeistre av Kenneths livshistorie. Helge Jordal leste fra boken og leder i FRI, Ingvild Endestad, var blant dem som hilset hovedpersonen og hans biograf. Stemningen var begeistret og det hele ble meget passende avsluttet med rungende allsang av «You’ll never Walk Alone», hymnen som Liverpoolsupporterne, ikke minst Kenneth, har gjort til sin egen.

Historien om Kenneth Brophy er ført i pennen av journalist Gro Berntzen. Hun formidler på en engasjerende måte hovedpersonens egen fortelling. Det er en fortelling om en oppvekst i en tid som er vår egen nære fortid, men som likevel er så forskjellig fra vår tid. En tid da barn ble behandlet på en helt annen måte enn vi gjør i dag. Da man fikk juling og ble sendt på barnehjem og skolehjem. Da man ble konfirmert og dro rett til sjøs. Men det er ikke minst en historie om hvordan Kennth Brophy, på tross av sin røffe oppvekst – og kanskje litt på grunn av den – også var full av ressurser: hans evne til å besvare hets, arroganse og nedlatenhet med humor, protest og pågangsmot er en rød tråd gjennom hele boken – enten det handler om slengbemerkninger på gata, homosak eller fagforeningsvirksomhet. En av de store styrkene ved boka er nemlig at det ikke er én fasett av Brophys  mangfoldige liv som blir lagt vekt på, men at det hele blir vevd sammen: motstandskraften han utvikler i møte med en brutal oppvekst tar han med seg ut på gata og inn i arbeids- og organisasjonslivet. Dermed legger han seg ikke flat for verken homohets eller fagforeningspamper eller andre former for overmakt, han har lært på den harde måten at man må ta igjen, møte frekkhet med frekkhet og makt med motstand. Sånn sett kunne både Kenneths liv og boken om det blittt en tung, alvorlig og ganske traurig affære om å stå i elendigheten og kjempe mot alle odds. Men dette er ikke Kenneth Brophys livsinnstilling, her er det ikke gravalvoret som rår – tvert om – han møter virkeligheten med like store deler kampvilje og humør, alvor og humor. Gjerne om en annen og samtidig. Dermed er også fortellingen om hans liv blitt en oppløftende og inspirerende leseopplevelse.

Boken er altså innom mange temaer i våre nære fortid og bør være av interesse for alle som er opptatt av eller har opplevd samfunnet de siste 70 årene. Ikke minst er boken et viktig bidrag til den skeive historien. Gro Berntzen får fram hvordan Kenneths Brophys bakgrunn og innstilling i livet gjorde ham i stand til å samle det eksisterende homomiljøet i Bergen til stiftelsesmøtet for Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) høsten 1970 på Chianti restaurant på Bystasjonen. Boken forteller oss om et miljø knapt noen andre har skrevet om, nemlig «det skeive» miljøet av menn som elsket andre menn i Bergen på 1960-tallet. Dette var på mange måter et undergrunnsmiljø, men ikke mer enn at de som søkte det kunne finne fram til det: pissoarer og parker var innfallsportene, men man møttes også hjemme hos hverandre og på restauranter og barer. Forfatteren viser hvordan Kenneth med sin sosiale personlighet og sitt store kontaktnett var den rette til å samle dette miljøet og gi foreningen en god start – godt hjulpet av ledelsen i Oslo med Kim Friele i spissen. Hun viser også at Kenneth ikke var redd for stå i front, fra 1973 viste han også offentlig ansikt i aviser og andre media. Han var radikal og støttet aksjoner som andre i Forbundet ikke nøvdendigvis mente var passende, som for eksempel aksjonen der par av samme kjønn danset sammen på byens «heterofile» utesteder på 1970-tallet.

Gro Berntzen har med boken først og fremst ønsket å gi Kenneth ordet slik at han kan fortelle sin egen historie fra sitt perspektiv. Samtidig har hun også åpnet opp for andre stemmer og kilder gjennom intervjuer og bruk av dokumenter og utklipp fra Skeivt arkiv. Også en opprivende konflikt som splittet homobevegelsen på slutten av 1970-tallet og som førte til at mange aktivister over hele landet ble ekskludert fra DNF-48,  blir omtalt i boken. Brophys rolle i denne konflikten gjorde han en tid upopulær i deler av det bergenske homomiljøet, og de ekskluderte og mange som solidariserte seg med dem gikk ut og dannet Homofil Bevegelse i Bergen. En av disse, Torstein Dahle, får i boken gi sin framstilling av det som skjedde på slutten av 1970-tallet.

I dette og en del andre tilfeller bruker Berntzen på en utmerket måte andre stemmer og kilder for å supplere fortellingen. Det er likevel gjennom Brophys briller vi i hovedsak ser det hele – dette er hans fortelling om sitt regnbueliv.

Homobevegelsen historie i Bergen er tidligere knapt behandlet i bokform. Gro Berntzen og Kenneth Brophy har vist at denne historien kan engasjere og røre ved noe hos folk, noe ikke minst denne novemberkvelden på Fotballpuben viste. Dette bør være en inspirasjon for en historiker eller annen forfatter å gå løs på hele den bergenske homobevegelsens historie – som nå er blitt en bevegelse for kjønns- og seksualitetsmangfold i videre forstand. En utfordring til forlagene når det nå nærmer seg femti år siden Kenneth for første gang samlet de skeive på Chianti i november 1970!