Skeiv identitet i Trondheim på 1960- og 70-tallet

Trondheim, antagelig tidlig 1960-tall. Foto: Ukjent/Trondheim byarkiv.
Trondheim, antagelig tidlig 1960-tall. Foto: Ukjent/Trondheim byarkiv.
På våren 1972 ble § 213, den såkalte homo-paragrafen opphevet. Dette skjedde etter mye arbeid fra homo-organisasjonen Det Norske Forbund av 1948 (DNF-48) med ”Kim” Friele i spissen. Paragrafen hadde kriminalisert seksuell kontakt mellom menn, og i samme paragraf, seksuell omgang med dyr. Opphevelsen av denne paragrafen var det første store steget i homokampen og likestilling for homofile i det norske samfunnet.

Sammendrag av masteroppgaven til Odd Ivar Hammer, levert våren 2018 ved NTNU.

Min masteroppgave handler om homomiljøet i Trondheim på 1960- og 70-tallet. Jeg undersøkte hvordan det utviklet seg, og hvordan opphevelsen av paragrafen spilte inn på denne utviklingen. For å peke på endringer så jeg på forskjellige prosesser: hvordan homofile ble akseptert i samtiden og endringer i identitetsprosessen blant homofile. De forskjellige prosessene viste en endring i den aktuelle perioden i Trondheims homomiljø.

Oppgaven er i stor grad basert på muntlige kilder, da det var lite materiale å finne fra Trondheim. Et lite arkiv fra DNF-48s Trondheimsavdeling ble brukt, men stort sett samlet jeg inn mine egne kilder. I tillegg hadde Skeivt Arkiv vært i Trondheim og laget livsminneintervju. Disse fikk jeg tilgang til, og samlet sett mener jeg det har gitt et godt bilde av situasjonen i Trondheim fra perioden jeg undersøkte. §213 omfattet ikke kvinner, derfor valgte jeg å intervjue homofile menn. Jeg har ikke tatt utgangspunkt i noen spesiell teori, men prøvd å ha kildene som fokus i arbeidet.  

Meninger, holdninger og aksept

Da jeg gjorde intervjuer ble ofte kirke, politi og homofili som sykdom nevnt i forhold til holdninger i samfunnet rundt informantene. Bispemøtet, som er et sentralt organ i kirken, uttalte seg krast i mot homofile i forbindelse med diskusjoner rundt endringer av §213 på midten av 1950-tallet. De beskrev homofili som ”en samfunnsfare av verdensdimensjoner”, og foreslo å utvide paragrafen for å inkludere kvinner, og hindre forføring og spredning av homofili. Kirken gjorde utredninger både på 1960- og 1970-tallet, noe som førte til at Kirken  i 1977 vedtok at den kunne akseptere den homofile som person så lenge man ikke hadde seksuell omgang med samme kjønn. Men man vet ikke i hvor stor grad, eller hvor raskt holdningene endret seg innad i kirken. En av mine informanter sto fram som homofil etter 1977, og opplevde å bli ignorert og fremmedgjort i kirken da han sto frem.

I bruken av seksualpsykopati som diagnose på homofile, spilte psykiatere inn både fordi de definerte denne diagnosen, og fordi de ble brukt som fagpersoner i forbindelse med diskusjoner om endringer av § 213. Det fantes også tilfeller i Trondheim på 1960-tallet der man oppsøkte lege for å finne ut hva som var feil, der legen hadde hørt om behandlingstilbud. Man så en endring i hvordan diagnosen ble beskrevet, fra å bli kategorisert som en psykopati på 1950-og 60-tallet til å bli faset ut som diagnose i løpet av 1970-tallet. DNF-48  brukte også uttalelser fra psykiatere i sin argumentasjon mot at paragrafen skulle utvides, samt i arbeidet for å oppheve den fra slutten av 1960-tallet. Argumentasjonen fra Forbundet ble senere brukt av psykiatere for å vise at homofili var en seksuell legning på linje med heterofili. Dette peker på at samtidens holdninger og fordommer også kunne ha spilt en rolle i forbindelse med definering og bruk av homofili som diagnosene.

I forhold til Politiet og som straffetrussel, var paragrafen slumrende. Den kunne forbli ubrukt i lengre perioder, for så å trekkes frem med ujevne mellomrom. Mine informanter kunne ikke huske at noen ble straffet etter den, men de følte seg uglesett av politiet, og skjulte seg i bybildet i frykt for å bli tatt inn av politiet for å statuere et eksempel. De hadde ikke særlig positive meninger om politiet, og politiet var nok mistenksomme overfor dem. Etter §213 ble fjernet var politiet på besøk i DNF-48s lokaler i Trondheim, kilden insinuerer at de var der for å finne noe å sette fingeren på. Politiets holdninger var nok ikke endret over natten, og det samme gjaldt de homofiles skepsis til politiet.

De få undersøkelsene som ble gjort blant homofile på 1960- og 70 tallet, viser et fragmentert bilde. Undersøkelser fra blant annet Psykolog Arnold Havelin pekte på en stengt tilværelse, men også på en viss aksept. Dette fant jeg igjen i materialet jeg samlet inn i Trondheim. Ett eksempel var homofile på arbeidsplassen. I Trondheim fortalte flere om at det ikke var problemer med å være åpen homofil på arbeidsplassen. Dette kunne være fordi fokuset var på arbeidet, og hvis man gjorde et godt inntrykk ved å gjøre god jobb, var det lettere å bli akseptert. Men selv om man var anerkjent for arbeidet sitt kunne noen samtidig den homofile identiteten trekkes frem som negativ. Undersøkelser viste og så at det det ikke var uvanlig å bli møtte med en taus aksept i familien, man sto frem, og siden ble det ikke diskutert. Dette kunne være på grunn av at man aksepterte den homofile, samtidig som holdninger utenfra var negative, og gjorde det vanskelig å snakke om homofili.

Identitet

I Trondheim på 1960-tallet var egne homofile sjekkesteder ett av de få stedene homofile kunne finne andre med samme seksuell identitet. Men etter hvert som sosiale arenaer ble opprettet kunne man oppsøke disse, og oppleve at homofil identitet var mer enn bare det seksuelle. Begrepsbruken i det offentlige endret seg også. DNF-48 introduserte begrepet ”homofil” i 1951, og oppfordret til å bruke det i stedet for ”homoseksuell”. Begrepet ”homoseksuell”, som var assosiert med seksuell praksis, ble til en viss grad erstattet av ”homofil”, som var knyttet til noe mer enn seksuell omgang med samme kjønn.

Ikke bare utviklet man sin egen identitet, men det vokste også frem en kollektiv identitet. Og i denne sammenhengen fikk man blant annet en følelse av trygghet og tilhørighet. Med opprettelsen av DNF-48’s Trondheimsavdeling på 1970-tallet ble homofil identitet i tillegg mer synlig, og det var enklere å finne frem til andre homofile. Opphevelsen av §213 hjalp til med dette fordi det seksuelle aspektet av homofil identitet ikke lenger var kriminelt.

Miljø

Inntrykket mine informanter gav av miljøet på begynnelsen av 1960-tallet var at det handlet mye om seksuelle møtesteder. Dette var ofte det første møtet man hadde med homomiljøet, det foregikk skjult og anonymt, og var forbundet til faste steder rundt om i byen. Paragraf 213 kriminaliserte seksuell omgang mellom menn, derfor var det viktig at sjekkestedene var skjulte. Stedene som ble nevnt oftest var Fjordgata i forbindelse med pissoaret i Ravnkloa, og Sentralbadet. Formålet med disse stedene var å sjekke opp andre menn for seksuell tilfredstillelse. Dette foregikk som oftest skjult og anonymt, men det hendte at man ble kjent med andre, og at det ut fra dette oppsto et slags sosialt miljø.

Behovet for et sosialt miljø gjorde at en privatperson tok initiativ til å invitere til åpent hus på lørdager, stedet ble kalt ”Elvekroa” og senere ”La Piaf”. Det startet med personer som han kjente, og man måtte kjenne noen som allerede gikk dit for å slippe inn. Mine informanter pekte på dette som en svært viktig del av miljøet ut over 1960-tallet. Dette var en sosial arena der man ble kjent med hverandre, og kunne oppleve en følelse av samhold og solidaritet. Det hendte også at personer som ikke hadde homofil legning var tilstede på disse sammenkomstene. De som gikk på dette stedet ble kjent med hverandre, det var ikke anonymt slik som sjekkestedene, men i likhet med sjekkestedene, var det skjult for de som ikke var en del av miljøet.

I 1972 ble DNF-48’s Trondheimsavdeling offisielt stiftet, og holdt hus på Hotell Neptun store deler av 1970-tallet. Selv om man fortsatt hadde kontroll over hvem som slapp inn, var dette stedet mer åpent og synlig, DNF-48 hadde også et politisk preg, en del av organisasjonens mål var å arbeide for homofiles rettigheter. Opphevelsen av paragrafen gjorde det enklere å organisere seg og være synlige. Likevel var behovet for anonymitet var fortsatt tilstede på slutten av perioden jeg undersøkte, noe som kan speile varierende grad av aksept for homofile i Trondheim. I tillegg til det mer åpne miljøet hos DNF-48, fortsatte de private sammenkomstene en stund parallelt, og sjekkestedene eksisterte i lang tid etterpå.

Homomiljøet i Trondheim utviklet seg til å bli større i løpet av 1960- og 70-tallet. Det ble muligheter for åpenhet og synlighet. Å bli akseptert med en homofil identitet, og prosessen for å finne seg selv som homofil endret seg. Da jeg først begynte med undersøkelsene mine, virket lovendringens rolle i alt dette litt som ”høna eller egget”. Kom lovendringen av økt aksept, eller fikk man et mer tolerant syn på homofili etter at loven ble opphevet? Etter hvert som arbeidet med oppgaven begynte å ta form ble det klart at bildet besto av begge deler. Den økte aksepten må ha bidratt til at loven ble opphevet. Hvis homofili fortsatt hadde blitt sett på som overveiende negativt, ville ikke dette skjedd. Igjen, da §213 ble fjernet, var kriminaliseringen av seksualiteten borte, og holdningene som hadde begynt å forandre seg fortsatte å endres.