Hva er det som definerer meg?

Alder: 23

Mann, 23.

Jeg vil vel egentlig ikke kalle meg selv homo, eller homoseksuell eller noe som helst. Uttrykket skeiv føler jeg meg heller ikke helt komfortabel med. Det som definerer meg langt mer enn hvem jeg tiltrekkes av er min glede for bøker og filmer. Jeg elsker mat! Jeg digger det å spille Pokémon selv om jeg er 15 år eldre enn målgruppen. Jeg føler at det at jeg er omtenksom og snill er langt viktigere enn om jeg liker jenter eller gutter. Videre føler jeg at jeg er mer ”mann” enn ”homo”, mer ”bror” enn ”femi”, mer ”venn” enn ”skeiv”.

Jeg liker gutter, det har jeg alltid gjort. Det er absolutt ikke noe unormalt eller unaturlig ved det. Det stemmer for så vidt at et homofilt forhold ikke er ”naturlig” i den forstand at det ikke på noe tidspunkt vil resultere i barn, men da spør jeg tilbake, er det virkelig slik vi ønsker å definere normalt/naturlig? Hva med heterofile som ikke er i stand til å få barn? Har ikke de kanskje rett til å få være i et forhold og til å få føle seg elsket? Hva med den unge piken som bare ønsker en å dele tilværelsen med uten å bli sett på som et avvik (noe andre tenåringer fort tar for gitt)? Jeg mener at det å sortere personer inn i normal/unormal er unødvendig i det moderne samfunnet vi lever i. For meg er det soleklart at menneskets oppgave i samfunnet er å tilpasse seg og være i stadig utvikling. Uansett hva som til enhver tid har vært ”normalt”, så vil nye ”normale” ting dukke opp.

Bare for å gjøre det helt klart så prøver jeg ikke å definere bort homofili eller noe. Jeg er 100 % homo, født sånn og kunne aldri tenke meg å bytte meg selv inn i en hetero versjon av meg selv. Jeg elsker menn, og elsker at jeg elsker menn! Det er for meg viktig at alle i Norge (og verden for øvrig) har det bra med seg selv, uansett om de innehar kvaliteter som er normale eller ikke. Min grense for hva som bør og skal aksepteres går ved det å påføre andre unødvendig smerte, fysisk så vel som psykisk. Jeg velger glatt å kaste bort alt som heter religion, tradisjoner og kulturarv om mitt ”offer” kan hjelpe mine medborgere å ha det bra. Jeg aksepterer ikke mobbing, jeg synes det er hinsides enhver fornuft å ty til fysisk vold mot dem som er ”annerledes”, og jeg synes egentlig at annerledeshet ikke burde være et minus her i det moderne Norge (eller i verden), men snarere et kjempepluss.

Gjennom barne- og ungdomsskolen, og til dels på videregående så gikk jeg rundt med min egen homo-hemmelighet og både skammet meg og var redd og hadde skyldfølelse. Alt løsnet litt etter litt, blant annet fant jeg stor hjelp i Facebook ved å poste der at ”Jeg er interessert i menn”. På den måten så fant de fleste venner og bekjente ut av det uten at jeg trengte å komme ut direkte til dem. Da jeg skulle inn i militæret (noe jeg har gledet meg til siden jeg var liten) bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle skjule meg i det hele tatt. Ved første ”Hvem er jeg?”-samtale med laget mitt sa jeg rett ut at jeg hadde en guttekjæreste hjemme uten å lage noen stor deal ut av det. Det finnes ikke ord til å beskrive hvor godt det var å ta kontroll over ”komme-ut-problemet”. Jeg fikk endeløse mengder med skryt av bortimot alle i troppen min, og det var aldri noe problem etter det. Det gikk til og med så langt at jeg på lik linje med dem kunne snakke om sex og slikt, uten at det var det minste problem for noen av dem. Tiden i militæret er den absolutt beste tiden i mitt liv, og det tror jeg har med den åpenheten å gjøre.

Jeg har prøvd å gjøre noe av det samme på universitetet i etterkant, men det lar seg liksom ikke gjøre å bli kjent med alle medstudenter på en slik måte at de oppdager at jeg er homo, men jeg er likevel fornøyd. Jeg har en helt fantastisk kjæreste, snart på fjerde året, og vi er både kjærester, samboere, bestevenner og støttespillere. Når vi er alene så er det ingen av oss som husker på at vi er ”unormale” som lever i et gutt/gutt-forhold. Vi krangler og diskuterer og er glad i hverandre på lik linje med ethvert annet kjærestepar jeg kjenner. Likevel så er det utrolig fint å ha en annen så nær som har måttet takle ”komme-ut-prosessen” og som virkelig forstår sitasjonen din. Alt i alt, om man er homo eller ikke, forskjellene ligger et helt annet sted! Det har mye mer å si for hvem du er om du tør å snakke i store forsamlinger, eller om du er stilsikker i klesveien, eller om du liker å trene mer enn gjennomsnittet, eller om du er lat og bare liker å se på tv-serier hele dagen. Mine tips:

– Fortell dine nærmeste venner hvordan du føler det
– Fortell familien din hvordan du føler det
– Ikke la det at du liker folk av samme kjønn være en big deal, det har så utrolig lite å si i den store sammenhengen.