Jeg er meg

Jeg er bare meg selv, trenger ingen merkelapp for å klassifisere meg selv.

Jeg er nå snart 32 år, og har lært at alle ting skifter. Frem til jeg var 27 var jeg sammen med gutter, men slapp ingen inn. Det var bare meg, og jeg var ganske alene. Jeg levde et ganske utsvevende liv med mye festing, mye rart, mye jobbing, mye selvdestruktivt og jeg følte jeg var på evig leting etter noe jeg aldri fant. Så møtte jeg Linda. Det sa pang nesten umiddelbart, og alt jeg kunne tenke på og konsentrere meg om var henne. Det var en sånn innmari varme og det var så fantastisk å bare være i nærheten av denne myke, varme, søte, gode fantastiske jenta som fikk meg til å føle ting jeg aldri hadde følt før. Det ble fort klart at vi følte det samme for hverandre, og selv om hun bodde i Porsgrunn og jeg bodde i Oslo, så vi hverandre nesten hver dag og hver ledige stund før og etter jobb. Jeg var fortapt, jeg var bare hennes og kunne ikke få nok av henne. Jeg pendlet i 1 år før vi flyttet sammen i Oslo. I 2010 giftet vi oss, i 2011 fikk vi hund og kjøpte leilighet sammen og videre drømmer vi om barn. Vet ikke om det skjer, men det jeg vet er at sammen klarer vi alt. Ting har ikke bare vært enkelt. Med så mye følelser vi har for hverandre, har det vært noen kamper og det skjer at vi krangler. Det vi vinner på er at vi kan snakke om alt, vi er flinke på å lytte til hverandre og vi legger oss aldri før vi har ordnet opp.

Ting har også vært innmari tøft etter 22. Juli, Linda jobber rett ved eksplosjonen og har vært sykemeldt siden. Det krever litt å være der, men jeg har ikke noe valg. Jeg elsker henne, hun betyr alt for meg og jeg ville gjort hva som helst for å gjøre alt bra igjen. Sammen skal vi komme igjennom dette. Det tar den tiden det tar. Tingen jeg vil komme fram til er vel bare det at jeg er meg, jeg elsker Linda. Hvis Linda hadde vært mann, så hadde jeg nok ikke elsket henne noe mindre. Jeg falt for personen, ikke kjønnet. Det føles fremmed å skulle være sammen med noen andre.