Jeg har egentlig aldri vært inne i skapet

Alder: 30

Jeg er ei lesbisk jente på 30 år som opprinnelig kommer fra Buskerud, men som bodd de siste 10 årene i Oslo. Jeg ønsker å fortelle min historie fordi jeg vil bidra til mer åpenhet, og jeg føler min historie knyttet til legning er av positiv art.

Da jeg var 14 år var min største drøm i livet å bli fotballproff, alt dreide seg om å bli bedre i denne vidunderlige idretten. Jeg lot meg irritere av lagvenninner som var vesentlig mer opptatt av hvilke gutter som var kjekkest eller mest interessant, noe jeg definitivt også ga uttrykk for. Selv interesserte jeg meg hverken for det ene eller andre kjønn på det tidspunktet. Min far, som jeg bodde alene sammen med etter at mine foreldre skilte lag da jeg var 12 år, spurte meg en kveld da jeg var rundt 14 år, om jeg hadde tid til en prat. Det hadde jeg. Jeg glemmer aldri denne kvelden da min far, som er en mann av relativt få ord, sier følgende: "Jeg er like glad i deg om det er jenter du liker".

Som nevnt hadde jeg lite lidenskapelig interesse for noe annet enn fotball på det tidspunktet. Det min far ga meg var en betingelsesløs tillit, tro og trygghet til å følge mine egne følelser i valg av partner i ettertid, uavhengig av kjønn. Da jeg fire år senere møtte min første kjæreste var det ikke vanskelig å fortelle til venner og familie at det var en jente. Akkurat det føltes veldig naturlig. Jeg vet at jeg har hatt det utrolig uproblematisk med det å være homofil, og jeg er ydmyk med tanke på at jeg vet at ikke alle har det like problemfritt som det jeg har hatt det.

I de første årene etter at jeg fikk jentekjæreste irriterte det meg litt at jeg hele tiden måtte legge til at hun var en jente når temaet i sosiale eller kollegiale lag var partnere. Jeg har funnet ut at det er det meningsløst å irritere seg over, jeg velger heller å sette pris på at de bryr seg og at det er derfor de kanskje stiller litt andre typer spørsmål enn det man gjør til heterofile. Jeg er av utseende svært feminin, og jeg blir nesten uten unntak tatt for å være heterofil, men jeg er sikker på at den åpenheten min far ga meg har ført til at det ikke koster meg en kalori å si at jeg er lesbisk.

Som 18-åring sa jeg høyt og tydelig i plenum at jeg er ufattelig glad for at jeg homofil, og akkurat det har ikke endret seg i det hele tatt. Legningen min er en del av hvem jeg er, men det er viktig og poengtere at jeg er så innmari mye annet også, og akkurat den troen på meg selv som menneske gjør at jeg ikke har noen problemer med å være en "minoritet", men heller veldig stolt av det. Jeg ønsket å fortelle min historie fordi jeg ser den som positiv, for meg gjør legningen min meg sterk, men jeg skylder mye til min far som sa den setningen for 16 år siden, som ufarliggjorde mye, og som ga meg en forsterket tro til å følge egne følelser og intuisjon.