Livet

Jeg er en homofil mann i slutten av 30-årene bosatt i en mindre by på Østlandet.

Vokste opp i et hjem hvor ansvarsfullhet, moral, normer og regler sto sterkt. Det lå en forventning til at jeg skulle få meg kone, to barn og Volvo stasjonsvogn. Jeg var også på god vei til dette tidlig i 20-årene. Samlivsforholdet med en kvinne fungerte greit, men det var ikke optimalt, så jeg ble lykkelig skilt.

Redselen for at lokalsamfunnet skulle finne ut at jeg likte gutter var veldig stor. Så stor at jeg reiste 130 mil unna for å få min første opplevelse på dette området. Jeg flyttet etterhvert til Oslo ifm. jobb, og fant meg etterhvert en flott kjæreste, på bygda. Dager, uker og måneder gikk uten at jeg hadde fortalt noe til mine foreldre. Dette gruet meg stort. Mor var nysgjerrig og lurte på om jeg hadde fått meg dame. Nei, svarte jeg. "Det er ikke verdt du kommer her og forteller at du er homo" var hennes neste setning. Jeg bekreftet at jeg var homofil og hadde funnet en flott mann. Mors neste trekk var "FY FA#N" mens hun hev kaffekoppen i veggen og forsvant ut døra. Så det ble slett ikke mottatt godt i heimen. Jeg fikk dog bred støtte fra mine søsken. Senere fikk jeg jobb i Forsvaret. Tenkte at det kanskje ble en utfordring å jobbe der og være homo, men det var aldri noe problem. Jeg ble veldig godt mottatt på all plan.

Mens jeg bodde i Oslo så jeg hvor slett moral det er blant mange homofile. Sextreff, sauna, cruising. Samtidig kan man i dag lese om hiv-epidemien rundtom. Leser også på div diskusjonsforum hvor hiv-infiserte forherliger sin egen sykdom og promoterer at sex med en hiv-infisert som er riktig medisinert er mye tryggere enn å ha sex med en som ikke vet sin status. Dette er farlig propaganda. Jeg mener de homofile graver sin egen grav. Virker som noen tror det er en konkurranse, de går rundt og tror at den som har hatt sex med flest, vinner noe til sist. Må man mangle sunn fornuft og moral bare fordi man er homofil? Det virker hvertfall slik og det er veldig skuffende.