Vi levde som samfunnets rotter - del 2 (Mann 71 år,homofil)

Alder: 71

Fikk lyst til å fortelle litt mer: I siste halvdel av 70-årene (tror det var i 1977), ble jeg en kveld slått ned av en aktiv bokser i Tr.heim. Helt uten forvarsel slo han meg med knyttneven slik at jeg falt mot dørhåndtaket til en butikk, det smertet og jeg blødde fra munnen. Kom meg omsider på bena og fikk tatt taxi til politistasjonen, hvor jeg anmeldte forholdet. Jeg visste forøverens navn, da han var kjent i byen (Helt klart slo han meg fordi han skjønte at jeg var homse). Etter anmeldelsen, jeg var skjelvende og redd—ble jeg IKKE kjørt heim av politiet. I ettertid skrev jeg og klaget på dette faktum—og fikk til svar: "De ble ikke funnet å være i en slik tilstand at de trengte hjemkjøring." (Refleksjonene gjør seg selv! Agerte politiet slik fordi jeg var homo?).

En påskekveld i 1964 var jeg på vei heim, og måtte gå gjennom Tr.heim sentrum. Plutselig ble jeg omringet av en ungdomsgjeng som begynte å dra i klærne mine og dytte meg. Jeg ble livredd og klarte å løpe mellom angriperne og rundt hjørnet der det var en drosjeholdeplass. Til alt hell sto en taxi der (en stor russisk "Volga"). Jeg hoppet inn og sa at jeg ikke hadde penger—men at jeg kunne hente da vi kom dit jeg bodde. Sjåføren nektet og trodde at JEG hadde gjort noe galt fordi gjengen kom etter meg. Et par av ungdommene hoppet på bilen og begynte å rugge i den—Da ble sjåføren åpenbart redd for skade på bilen, og kjørte i vei. jeg fikk forklart at jeg ble overfalt—og det hele endte med at jeg kom "velberget" heim og fikk betalt.

I 1980 var jeg pasient på en "psykiatrisk avd." i Midt-Norge. Fordi jeg hadde erfaring som ansatt på sykehus, fikk jeg ha timer med medisinstudentene. Det var vel av en viss interesse at jeg hadde erfaring fra "begge sider"—I en liten død-periode i en time sa jeg til studentene: "Ja, og så er jeg homofil, og det er ingen sykdom." Noen var enige mens andre protesterte. Men overlegen, som satt der og hadde overoppsyn, fikk hakeslepp og ble sint. Han avbrøt timen og befalte meg IKKE å fortelle om meg selv på avdelingen jeg var innlagt! Tidligere hadde han sagt at han kunne "helbrede" homofili med adferdsterapi; da jeg var i konsultasjon—for som han sa: "Jeg er berømt!" Selvsagt pakket jeg kofferten og reiste etter DENNE timen med studentene. Jeg ville da ikke være en slags gissel for en homofob overlege med to doktorgrader (i 1980!) Helt fra jeg tok artium i 1960 og til jeg flyktet til Oslo(første gang!) høsten 1966, var jeg redd og engstelig da jeg gikk i Trondheims gater. Hvert eneste hjørne jeg dreide rundt—hver eneste korte eller lengre gatestump fortalte meg: Vil jeg møte sjikane eller angrep nå—kommer det ungdommer med tilrop og det som verre er i neste gate? Tusenvis av ganger lot jeg som om jeg var interessert i utstillinger i butikkvinduer, for å kunne slippe møtende personer forbi så ubemerket som mulig—uten at de ble negativt oppmerksomme på meg—slippe å få eventuelle konfrontasjoner med brautende unge mennesker. Det var et HELVETE!

Sett i et privat/personlig perspektiv, med tilbakeblikk på hva jeg har opplevd: Hvorfor skal jeg være glad i Norge?