Ut av skapet, inn i ekteskapet? (Masteroppgave)

Dette er et sammendrag av masteroppgaven til Marte Trollsås Vestly, levert ved Universitetet i Oslo våren 2022. Prosjektet ble støttet med masterstipend fra Skeivt arkiv. 

Knapt et år etter avkriminaliseringen av sex mellom menn i 1972 samlet Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) seg til generalforsamling, hvor de blant annet skulle avgjøre organisasjonens holdning til homofilt ekteskap. Forbundet erkjente at det på kort sikt kunne være lønnsomt for homofile å gå inn for ekteskapet basert på rettferdighetsprinsippet, men sterkest sto argumentene om at ekteskapet som institusjon diskriminerte mot enslige ved å favorisere og premiere det rettslig regulerte parlivet, samt at kjønnsrollene som var integrert i det tradisjonelle ekteskapet førte til «allmenn seksuell undertrykking», noe som særlig påvirket kvinner negativt. Til syvende og sist kunne ikke organisasjonen støtte en institusjon som nedvurderte enkeltmennesket, og DNF-48 vedtok derfor en resolusjon som sa nei til homofilt ekteskap. Fra dette utgangspunktet har den norske homobevegelsen utviklet seg gjennom snart 50 år til å bli en skeiv bevegelse som har kjempet fram partnerskap, kjønnsnøytral ekteskapslov, og muligheten for kirkelig vielse for likekjønnede par. Min masteroppgave har undersøkt hvordan denne utviklingen skjedde, og fremhever særlig den skeive ekteskapsmotstanden som utfordrer den kjente fortellingen om likestilt ekteskap som en utvetydig seier for den skeive bevegelsen.

Samfunnskritisk konsensus mot ekteskapet på 1970-tallet

Diskriminering av enslige, kvinneundertrykkelse, og assimileringspress var blant argumentene som la grunnlaget for 70-tallets kritikk av ekteskapet. I 1976 uttalte Claus Drecker, daværende leder av DNF-48, at det å kreve ekteskap for homofile innebar «å forkaste homofil kamp som bla. omfatter oppvurdering av enkeltmenneskets verdi og bekjempelse av påtvungne samlivsformer» til fordel for å integreres i samfunnet på samfunnets premisser.

Til tross for homobevegelsens fragmentering på 1970-tallet, med opprettelsen av blant annet Lesbisk Bevegelse og Arbeidsgrupper for Homofil Frigjøring, forble konsensusen sterk på tvers av organisasjonene om at bevegelsens ressurser ikke skulle mobiliseres i kamp for homofilt ekteskap. I denne perioden hevdet fremtredende homoaktivister som Drecker at man indirekte støttet opp under det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret ved å hevde at homofile og lesbiske var akkurat som alle andre, og vektla at enhver burde ha muligheten til selv å velge sin samlivsform uten innblanding fra myndighetene. Lesbisk Bevegelse fremhevet særlig sammenhengen mellom homo- og kvinneundertrykkelse, og så på ekteskapet som en patriarkalsk institusjon som ble brukt for å undertrykke kvinner.

Homobevegelsen var ikke en monolitt, og til tross for DNF-48s toneangivende resolusjon hadde Forbundet medlemmer som var forkjempere for homofiles rett til ekteskap. Blant annet skrev Ulf Nestfold et innlegg i Dagbladet i 1973 hvor han hevdet at tilgang til ekteskap ville føre til større aksept for homofile forhold, og dermed styrke disse forholdende. Ifølge Nestvold representerte adgang til ekteskap «en legalisering og en offisiell akseptering av homofile samlivsformer og den homofile selv». Den kjente homoaktivisten Karen-Christine «Kim» Friele stilte seg avvisende til disse argumentene, og anklaget Nestvold for å fremme ideen om at ekteskapet var den eneste respektable samlivsformen for både heterofile og homofile.

Ekteskapsdebatten blusset opp igjen i 1979 da to medlemmer av DNF-48 gikk ut i Dagbladet med sitt ønske om å gifte seg – noe de mente homofile burde ha like mye rett til som heterofile – og følgelig ble ekskludert fra Forbundet per telefon av organisasjonens leder. Utestengelsen skapte stor debatt om homobevegelsens holdninger til ekteskapet og Forbundets manglende aksept for interne politiske og ideologiske uenigheter.

Mot samlivsregulering og partnerskapslov i skyggen av AIDS-epidemien

1980-tallet og tiden fram mot vedtaket av partnerskapsloven i 1993 var samlivsdebattens mest aktive periode i homobevegelsen. Den relativt brede konsensusen mot ekteskapet var forbi, og innlegg i diverse homotidsskrift reflekterte det økte meningsmangfoldet i bevegelsen.

Da likekjønnede samlevende ble ekskludert fra ekteskapslovutvalgets utredning om samliv utenfor ekteskap i 1980 ble samlivsdebatten sparket i gang i homobevegelsen på nytt. Både Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO) og DNF-48 kritiserte utredningen for å være diskriminerende. Mens FHO avviste hele utredningen fordi den favoriserte ekteskapslignende forhold på bekostning av alternative samlivsformer og enslige, la DNF-48 særlig vekt på at det var «grovt diskriminerende» at homofile ikke hadde mulighet til å lovregulere sitt samliv, og hevdet at det representerte «et grovt brudd med likeverdsprinsippet og prinsippet om like rettigheter for alle» dersom ugifte heterofile samboende fikk regulere sitt samliv uten at homofile fikk samme mulighet. Ved generalforsamlingen i 1982 gikk Forbundet derfor inn for frivillig samlivsregistrering for likekjønnede par, med tro på en slik lovs normative kraft til å påvirke holdningsendringer i samfunnet i retning av større aksept for homofili

Kritikken av det tradisjonelle ekteskapet forholdt seg likevel sterk i denne perioden. Blant annet hevdet Kim Friele at homofilt ekteskap ville representer at homofile assimileres inn i heterosamfunnets normer. Homofil Bevegelse i Bergen (HBB) gikk sterkt ut mot idealiseringen av den tradisjonelle tosomheten, og oppfordret homofile til å «trekke fordelene av at samfunnet nettopp i meget lang tid har støtt oss ut i fornektelsens mørkedal, slik at vi nå i utgangspunktet står fritt når vi for første gang i menneskehetens historie står på terskelen til å kunne forme våre livsbetingelser på våre egne premisser.» Debattene om samlivsregulering som foregikk i homotidsskriftene bunnet ofte ut i hvorvidt homofile kunne omdefinere og tilpasse ekteskapet til likekjønnede forhold, eller om ekteskapet som institusjon var foreldet og måtte forkastes. Flere uttrykte også bekymring for at gifte homofile ville favoriseres over ugifte, på samme måte som gifte ble favorisert over ugifte i resten av samfunnet.

Den begynnende debatten om hvilken form for samlivsregulering ville være mest hensiktsmessig – og hvorvidt dette var ønskelig – sammenfalt med starten av AIDSepidemien, som førte til skiftede prioriteringer i bevegelsen og påvirket retorikken omkring samliv og spørsmål om moralitet i forbindelse med seksuell livsstil. Epidemien ble brukt som springbrett for diskusjoner om den stereotypiske «promiskuøse» livsstilen som særlig en del homofile menn deltok i; den ene siden mente at homofile menn måtte ta større ansvar for smittespredning, mens den andre siden erklærte at moraliserende argumenter var en del av homofiles undertrykkelse.

Spredningen av HIV/AIDS aktualiserte homoorganisasjonenes sak, og ble etter hver brukt som en del av argumentasjonen for en samlivsregistrering for homofile, som noen mente ville styrke homofile parforhold og dermed kunne hindre smittespredning. En representant fra Helsedirektoratet hevdet i 1989 at «det er HIV-epidemien og konsekvensene av den som har satt fart i diskusjonen om homo-ekteskap i Norge og trolig vil komme til å presse fram en lovendring på et langt tidligere tidspunkt enn hvis AIDS aldri hadde dukket opp.»

Til tross for vedvarende splittelse angående temaet om samlivsregistrering tipper skalaen til slutt i favør for det som skulle bli partnerskapsloven. Dette skiftet ble blant annet representert av at DNF-48 i 1988 vedtok at de ville kjempe for en frivillig samlivsregistrering som ville «dekke et behov mange homofile og lesbiske har, og være et viktig signal fra samfunnets side om at man aksepterer at to av samme kjønn bor sammen og har seksuelle relasjoner.» Samme året nedsatte DNF-48 og FHO – som senere slo seg sammen til én organisasjon i 1992 – en felles partnerskapsgruppe som skulle arbeide for innføringen av en lov for samlivsregistrering for likekjønnede par, noe de oppnådde da partnerskapsloven ble vedtatt våren 1993.

Fra partnerskap til ekteskap

Til tross for stor jubel da partnerskapsloven ble innført og de første parene fikk sin høytidelige anerkjennelse hos byfogden, var det mange som var skeptiske til den nye loven og hva den ville bety for homobevegelsen. Mens partnerskapet ble hedret av noen som en ny særegen samlivsform, ble loven også kritisert fra ulike hold for enten å forsøke å presse homofile inn i den heteronormative standarden, eller for ikke å gå langt nok i sitt mål om likestilling. Ønsker om ekteskap hadde også brygget en stund, og etter en periode med andre prioriteringer i kjølvannet av partnerskapsloven kom disse til overflaten blant dem som så partnerskapsloven som et steg på veien til fullverdig likestilling.

Diskusjonene fortsatte selv om partnerskapet var en realitet. Bekymringen for at partnerskapet representerte et steg mot fullstendig assimilering og demobilisering av den tidligere retorisk radikale homobevegelsen var fortsatt til stede, og veien videre virket usikker for mange. Et sentralt spørsmål var om homofile kunne skape de største endringene fra innsiden eller utsiden av samfunnets normer og institusjoner.

Den offentlige retorikken skiftet i økende grad mot argumenter som understreket de positive effektene av partnerskapet, som snart ble stilt opp mot ekteskapet i debatter. Med unntak av retten til adopsjon og inseminasjon, samt kirkelig vigsel, var partnerskapsloven og ekteskapsloven svært like, og spørsmålet om partnerskapet var en verdifull særegen samlivsform for homofile eller kun et «B-ekteskap» underordnet det tradisjonelle ekteskapet ble tema for debatt. Etter at partnerskapsloven hadde fått bestå i flere år uten store reelle trusler om reversering, virker ikke muligheten for en kjønnsnøytral ekteskapslov like fjern som tidligere.

Fokuset på like rettigheter for alle i stedet for særrettigheter for homofile ble et viktig argument i homobevegelsens kamp for kjønnsnøytral ekteskapslov. Retten til adopsjon og inseminasjon ble et viktig krav på 2000-tallet, og i økende grad også enkeltmenneskets rett til like valgmuligheter uavhengig av seksuell orientering, inkludert rett til ekteskap. Selv mange som mente at et heteronormativt liv med ekteskap og barn ikke var å foretrekke, sluttet seg til likestillingsprinsippet, godt oppsummert i dette sitatet fra Christian Bjørnæs: «Prinsippet må være at lesbiske og homofile skal ha rett til å begå nøyaktig de samme feilene som heterofile.»

Etter tusenårsskiftet ble homobevegelsen gradvis en skeiv bevegelse som fikk kjempet igjennom både kjønnsnøytral ekteskapslov og kirkelig vigsel. Til tross for noe dissens fikk positive omtaler av kampen for ekteskap ofte bli stående uimotsagt i det største skeive tidsskriftet. Det er vanskelig å si om denne stilltiende aksepten for ekteskapet var på grunn av bred konsensus til støtte for ekteskapet, eller om det ble sett på som håpløst å motsette seg ekteskapet. Ekteskapet som institusjon hadde også endret seg, og den økende aksepten for ekteskapet kan ha skjedd i takt med at de strenge kjønnsrollene assosiert med ekteskapet løsnet i samfunnet. Uavhengig av årsaken var resultatet at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble innført i 2009 med støtte fra den skeive bevegelsen, noe som ble fremstilt som en viktig juridisk seier og et steg framover mot likestilling. Spørsmålet om kirkelig vigsel var mer kontroversielt; tidligere hadde flere i homobevegelsen oppfordret til utmelding av kirka på grunn av kirkas problematiske forhold til homofili gjennom historien. Etter innføringen av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven begynte flere å oppfordre skeive kristne til å stå fram og hevde sin rettmessige plass i kirka, og i 2017 fikk likekjønnede par endelig muligheten til å vies i kirka.

***

Ekteskapsmotstanden i den skeive bevegelsen døde aldri helt ut. Gjennom hele perioden masteroppgaven min tar for seg, og fram til i dag, har skeive tatt til orde mot ekteskapet og reflektert argumentene som var utgangspunktet for DNF-48s resolusjon i 1973. Men som Christian Bjørnæs uttrykte det: «Retten til å stikke hånden inn i et vepsebol inneholder intet imperativ om å faktisk gjøre det.» Diskusjoner om assimilering og skeives særegenhet er fortsatt relevante den dag i dag, men det er likevel bred enighet om at like rettigheter skal ligge til grunn, og at rettslig diskriminering på bakgrunn av kjønn og seksualitet ikke skal tolereres.